Geir Rasch skrev: ↑05 aug 2020, 11:42
For å forstå Thai politikk kan det være lurt å se på historien. Thailand hadde absolutt monarki fram til 1932. Militæret fram til da stod direkte under kongen og bestod gjerne av utlendinger. Fra ut på 1800-tallet var de "naturlige" fiender kolonisert av kolonimaktene og Thailand hadde ingen mulighet til å konfrontere kolonimaktene militært. Hærens oppgave var derfor ikke primært å beskytte landet mot ytre fiender, men å sikre status quo og holde eventuelle interne opprørere i sjakk. Også etter 1932 synes dette å ha vært hærens viktigste oppgave helt fram til i dag.
Etter "revolusjonen" i 1932 da det absolutte monarki ble erstattet av et konstitusjonelt monarki var det generalene som styrte landet. Kongen (Rama VII) abdiserte, Rama VIII, Ananda Mahidol, født i 1925 og var bare 10 år gammel da han ble konge, så det ble oppnevnt en regent fram til han ble myndig i 1946 (samme år som Ananda ble skutt). Han ble da etterfulgt av sin 19 år gamle bror, Bhumibol Adulyadej (Rama IX). Hæren dominerte Thailands politikk i denne tiden og den mest framtredende var Phibul Songkhram, som også sørget for å redusere kongens innflytelse. Han var både statsminister og sjef for de militære styrker. Han var statsminister først fra 1938 til 1944. Han valgte side for aksemaktene og stod for en fascistisk politikk der folket beste ble ivaretatt av en suveren fører etter modell fra Mussolinis Italia.
Thailand hadde sitt første sivile styre fra 1944 til 1947. Politiske partier eksisterte ikke før valget i 1947, som forøvrig etter kort tid ble kuppet av militæret.
Militæret var den klart største politiske maktfaktor i Thailand. Politiske partier var ikke fundert på politiske ideologier, men fungerte som maktbaser for lokale ledere. Deres vekslende lojalitet berodde på muligheten for makt og innflytelse. Dette synes ikke å ha endret seg fram til våre dager.
Etter kuppet i 1947 hadde militæret den politiske makten i landet fram til 1973. Phibun ble erstattet av Sarit Thanart i 1958. Sarit sørget for å bygge opp kongen som nasjonens beskytter under mottoet "Religion, Nasjon, Konge". Kongen har siden det hatt en opphøyet posisjon i Thailand. Opprør i 1973 førte til at Thanom Kittikachorn måtte rømme landet og presidenten av Suprime Court, Sanya Dharmasakti, ble ved kongelig resolusjon utpekt til statsminister. Da hadde Thailand sammenhengende vært styrt av militære i 26 år.
Første valget etter 1947 kom i 1976. Etter det har det vært ca 15 år med valgt regjering, ingen har sittet så lenge som Thaksin - ikke rart at han er den røde kluten for generalene. Resterende 29 år er landet regjert av generaler fra hæren gjennom 5 kupp.
Demokrati etter en vestlig forståelse fikk aldri grobunn i Thailand. Det ble tidlig ansett som fremmed og "u-thai". Tradisjonen her har vært den sterke leder som tenker for og på vegne av folket. Politiske partiers manglende forankring i politisk ideologi bidrar ytterligere til å mistenkeliggjøre politikken til å bare være et middel for korrupsjon og egen berikelse.
Fra 1932 og fram til i dag har altså hæren (det er de som har dominert militæret) hatt politisk makt i ca 4/5 av tiden. De synes å være inngrodd hos militære ledere i Thailand at deres rolle er å holde folket i tømmene.
Verden kunne ha sett veldig annerledes ut hadde de allierte fulgt anbefalingen fra britene om å avmilitarisere landet slik det ble gjort med Tyskland og Japan, men USA motsatte seg dette da de fryktet at britene hadde imperialistiske motiver.
Senere har kommunist-angsten gjort at USA, som den dominerende maktfaktor i verden, har vært blind for alt annet og uten hemninger samarbeidet med totalitære høyreorienterte regimer både i Asia og ellers rundt om i verden.
