riflefish skrev: ↑01 nov 2019, 08:35
Jeg gir ingen noen uskyldning for overstay
Dette skyldes slendrian, frekkhet og ikke respekt for lov og regelverk,
Dette rammer lovgyldige ,
Forstår Ikke og vil ikke forstå
De m overstay
Det som sakt ødelegger for oss som følger lover og regler,
Det er ingen forminfmdlede omstendigheter
For dette !
og da samme folka kan gjøra detteigjen og igjen , ere lov og spørre hva ere for gæli
Med dissa
Riflefish hadde stor forståelse for min situasjon den gangen det ble tatt opp hos AF. Her har han snudd 180 grader, og jeg får passet mitt påskrevet. Slendrian, frekkhet og ikke respekt? Man skal lese mye. De finnes helt sikkert, men å dra alle over samme kam, er jo helt tullete.
Som om det ikke har vært vanskelig nok for meg å komme igjennom de siste 3 årene, så graves jeg enda lenger ned i gjørma her.
For dere andre, så skal jeg nok en gang forklare hvorfor jeg har hatt overstay over mine 13 år i Thailand. På tide å ta farvel, jeg forstår når jeg ikke er ønsket.
Da jeg flyttet til Thailand for godt i 2003, så var det fordi jeg hadde en online jobb. Jeg har siden den gangen vært en digital nomade, som man kan kalle det. Godkjent av thailandske myndigheter, så lenge jeg lønnes utenfor Thailand, og intet av mitt arbeid omfatter Thailand.
I begynnelsen var min lønn god. En lønn å leve av i Norge, og da også i Thailand. Jeg kunne legge av litt penger også.
Da min thailandske forlovede ble revet bort av bølgene under tsunamien 26.des. 2004, følte jeg skyld. Det var det tyngste øyeblikket i mitt liv, å måtte fortelle for hennes familie hva som hadde skjedd med deres datter, og hvorfor akkurat jeg overlevde (jeg hadde glatt byttet med henne). De visste ingenting. Jeg følte det så vondt at jeg ga dem 1 mill. bath av min lønn. Alt jeg da hadde. Det fantes ingen kompensasjon for dem ellers. De mistet en datter som de hadde håpet skulle forsørge dem som gamle.
Jeg kom meg omsider igjennom det, men visste at jeg måtte ut av landet i gjennomsnitt annenhver måned, skulle jeg fortsatt bli boende i Thailand. Og det ville jeg. Det ble 30 dagers visumfrie opphold blandet med turistvisum som var løsningen for meg. Jeg var engasjert i begynnelsen i å gjenoppbygge Kamala, der min forlovede døde, og hjalp til med det jeg kunne bidra med i en periode over noen måneder. For selvterapi i stor grad. Jeg trengte det.
Omsider kom jeg meg til Pattaya/Jomtien (jeg var blitt redd Andaman-havet faktisk), hvor jeg møtte min nåværende kone. I denne perioden hadde jeg en okey lønn, men jeg så tegn på at den gikk nedover. Vi giftet oss etter hvert, noe som igjen ble en kostbar affære for meg. Innimellom alle reisene ut og inn av landet annenhver måned i snitt, for å tilfredsstille visumene. Dette var forresten helt vanlig praksis den gangen, å bo i årevis på turistvisum. Immigrasjonen velsignet det.
Ikke èn gang sluntret jeg unna reisene. Det tok et helt tiår fra første dag jeg ankom i 2003, før min lønn ble så dårlig (alt gikk nedover på den tiden) at jeg forstod at jeg her måtte velge. Jeg klarte ikke å gjøre reisene mine ut av landet lenger.
Valget mitt ble følgende: Reise hjem til Norge, og forlate kone og et nyfødt barn, eller bli værende litt til, i håp om at lønna mi tok seg opp igjen (den gikk i bølger), og jeg fikk råd til reisene allikevel.
Valget var enkelt for meg. Jeg kunne ikke svikte familien min nå, med vårt nyfødte barn i sentrum. Jeg bestemte meg for å søke på flere online jobber, i håp om at dette ble forbigående. Men alt sviktet. Lønna, jeg fikk ingen napp på jobb, og til slutt var det for sent. Overstayen var et faktum.
Jeg gjorde alt jeg kunne for å prøve å komme ut av dette, men møtte veggen alle steder. Når inntekten går opp og ned som en liten heis, har det vært utrolig vanskelig å forutse hvor dette skulle ende.
Til slutt fikk jeg ordnet selv en billett hjem, etter å ha hatt to jobber i mer enn tre måneder, og var klar til å reise hjem og rydde opp i dette.
Men skjebnen ville ha det til at jeg ble stanset i en rutinekontroll ved et kjøpesenter i Bangkok, dagen før jeg skulle hjem. Der ble jeg arrestert og kjørt direkte til IDC i Bangkok. Jeg var knust, og dette oppholdet har jeg skrevet om i detalj tidligere.
Men den gangen var det ingen straff utover det, og alle kunne entre landet igjen umiddelbart. Så jeg reiste tilbake til min kone, etter at jeg hadde fått meg ny jobb igjen. Denne gangen trodde jeg virkelig det skulle gå å forsørge dem. Min kone jobbet også så mye hun kunne for å få endene til å møtes. Men det som videre skjedde var at selskapet jeg jobbet for ble kjøpt opp av et større selskap, og 50% av de ansatte mistet sine jobber. Også undertegnede. Situasjonen ble på nytt desperat.
Den neste gangen jeg reiste tilbake til Norge for egen regning, var jeg igjen i en situasjon jeg ikke klarte å styre selv. Å miste en jobb med ditto lønn på dagen, når man er forsørger av en liten familie, er en stor utfordring. Jeg fikk ikke en gang min siste lønn, som jeg hadde jobbet den siste måneden for. All lønn ble stoppet.
Jeg klarte omsider å komme meg hjem ved egen hjelp, med en overstay igjen, på under tre måneder. Igjen var straffen ikke så ille, jeg betalte 20.000 bath i gebyr, var ikke innom IDC, og ble ikke svartelistet. Ikke som jeg visste om, det stod ingenting om det i mine papirer.
Men da jeg skulle reise tilbake til min kone i fjor sommer, kom beskjeden om at jeg allikevel var svartelistet for tre år, fordi jeg hadde en overstay på 3 dager rundt tiden da tsunamien kom. Den gangen skjedde det faktisk på grunn av tsunamien (jeg lå nesten en uke på sykehus), og den skulle ha blitt strøket. Men tre ganger var visst en regel, fikk jeg beskjed om før jeg rakk å komme meg til Bangkok i fjor.
Valgene mine sett i ettertid var kanskje ikke de beste. Det er bare å innse det. Men allikevel, jeg ville aldri ha sviktet min lille familie om det samme hadde skjedd igjen. Min kone kunne ikke reise til Norge pga. tilstanden til sin far, så det var hele tiden uaktuelt. Mitt valg var enten å si farvel til dem, trolig for alltid (slik føltes det), eller å ta opp kampen i Thailand, jobbe skjorta av meg med to jobber, som var intensjonen min den gangen. Jeg tok sjansen på det siste, og jeg hadde gjort det igjen.
Èn ting må jeg si. Ikke på noen som helst måte har jeg gjort det vanskeligere for noen av dere "lovlydige" borgere. Min overstay har ikke hatt noen som helst innvirkning på hva som skjer med deres (og riflefish`s) situasjon som pensjonister. None.
Dere har også alle vært i en helt annen situasjon. Det er veldig lett å sitte i sin egen stue med en fast pensjon som kommer inn hver måned, og dømme alle som har overstay over samme kam. Dere som har en inntekt dere vet er den samme hver måned, dere som er over 50.
Jeg var definitivt ikke i en slik situasjon, og kjempet for å overleve. Jeg kjempet for å beholde min kone, og få følge mitt barn opp igjennom oppveksten. Jeg ville ikke være en pappa som ikke var der for ungen sin. Den pappaen hater jeg. Han som stikker. Ikke pokker om jeg skulle bli han. Så valget mitt var enkelt.
For ordens skyld, jeg har ikke gjort noe som helst annet galt i Thailand. Jeg har aldri i mitt liv verken prøvd narkotika, eller drukket alkohol. Jeg har aldri røyket. Ikke at jeg er noe prektigere enn andre av den grunn, det er ikke det jeg mener, men prøv å forstå meg rett. Jeg har ikke belastet Thailand for noe som helst. Jeg har vist respekt for kulturen deres i alle situasjoner. Jeg har gitt min kone et godt liv for noen år i hvert fall, og så godt jeg har kunnet vært en god far og mann.
De siste tre årene har vært et mareritt. Jeg har ikke sett min kone og vårt barn på mer enn tre år. Nettkontakt er noe helt, helt annet.
Ønsker dere alle en god høst. Ta vare på deres utvalgte.
Mvh Thaibreak.
