Med makt til å presentere en annen vinkling på sannheten for å skape følelser og ikke minst raseri, slik dette bildet, skal man kanskje lete lenge etter. Fra første stund jeg så dette bildet, har følelsene veltet seg i meg om den urettferdige blodige skammelige krigen i Vitnam, men jeg må si jeg fikk en annen forståelse når jeg nå leste fotografens egen fortelling hva som lå bak.
Uansett så er det ingenting som forsvarer de krigene menneskeheten har utkjempet med den brutaliteten og de overgrep på sivile det medfører, for å ikke snakke om sløseri med unge mennesker som soldater. Det er ikke vanskelig å forstå at vi som art ikke vil overleve lenge nok til å finne andre artsfrender i galaksen eller universet, da vi vil selvutslette oss selv når teknologien kommer så langt at vi kan besøke andre beboelige planeter noe Brian Cox har en teori om med flere.
Leste også en interessant artikkel i Aftenposten om ett fremtidscenario uten Homo Sapiens innen relativ kort tid.
https://www.aftenposten.no/kultur/i/6nk ... -kollapset
Ett utdrag av artikkelen
– Faren er at de vil lete etter en syndebukk. Det har vi sett mange ganger før i historien. Når bevegelser ikke kan oppfylle løftene sine, retter de pekefingeren mot noen andre: «På grunn av dem kan vi ikke etablere paradis på jord.» «På grunn av dem kommer ikke Messias.» «På grunn av dem lykkes vi ikke.» Det er veldig, veldig farlig.
«Ingen guder i universet»
I Sapiens skriver Harari at det som skiller mennesker fra alle andre skapninger, er evnen til å få millioner av individer til å samarbeide. Suksessoppskriften ligger i at menneskene kommer opp med felles fortellinger om verden rundt seg – fiksjoner som kun eksisterer i hodene våre.
«Det er ingen guder i universet, ingen nasjoner, ingen penger, ingen menneskerettigheter, ingen lover og ingen rettferdighet utenfor menneskenes kollektive fantasi», skriver han i bestselgeren fra 2014.
Til Aftenposten i Davos forklarer Harari at det 20. århundre var preget av tre store fortellinger som alle hadde en global rekkevidde: Den fascistiske, den kommunistiske og den liberale.
Da de to første mistet sin kraft etter annen verdenskrig og etter den kalde krigen, ble den liberale måten å se verden på helt dominerende.
– Vi levde med en følelse av at historien var over. Vi visste hva som måtte til: Folk måtte få frihet, menneskerettigheter, demokrati, åpne grenser og globalisering. Det var pakken. Ferdig snakket. Så kollapset denne fortellingen også, sier Harari.