En takk til vennlige thaier.
Lagt inn: 06 des 2017, 08:42
Dette er en tråd jeg startet i takknemmlighet i Asiaforum, og da takknemlighet til de så ofte utskjelte «Bardamer» Kvinner som ofte ikke finner arbeide der de bor, og tar arbeider på barer og spisesteder der turistene kommer. Jeg synes denne tråden som er kort, viser litt om medmenneskelighet og kanskje passer inn i dette nye forumet om Asia.
Slik startet denne tråden den 11 februar 2010:
Min aller aller beste venn var i Thailand igjen. Var her for andre året. Var her i fjor på samme tid. Da var han gjest hjemme hos oss i 3 uker og 1 uke i Jomtien. I år var det 3 uker i Cha Am, og siste 9 dagene hjemme hos oss. Er greiere reise ned til flyplassen når han skulle reise hjem. Vi er som venner og kollegaer sterkt knyttet til hverandre. Nå har vi kort tid igjen, som vi kan se hverandre og være sammen. Rett før han reiste i fjor, fikk han en helt klar beskjed av legene. Han har sykdommen ALS, og fra han fikk den var det fra 3 til 5 år igjen av livet. Vi hentet han på flyplassen, og kona vår sønn og jeg var sammen med han i Cha Am første uka. Så var min venn 2 uker alene i Cha Am. De 2 ukene skulle bli noe av det hyggeligste han har opplevd.
Vi leiet oss inn i ett koselig og meget rent gesthaus. Det var pene rom og bad med aircondition. En liten veranda på utsiden, som var hyggelig å sitte å se soloppgangen på. Prisen var 540 bath pr. døgn. Innehaverene lurte på hvorfor min venn, slet slik med å løfte kaffekoppen. Fortalte dem om sykdommen, og da satt de ned hans leie til 500 bath. Thaiene som var på ferie der, de betalte full pris som var 540,- bath. Var en fin gest, som hviste forståelse og hjertevarme. Så vi opplevde ett artig "topris" system. Full pris for thaier, og litt billigere for en farang.
Efter vi reiste, så var han hver kveld på en liten bar i soien han bodde. Han likte umiddelbart jentene der, for de virket hyggelige og lette å ha med å gjøre. Første gangen var den en av jentene, som spurte om han hadde en kjæreste i Thailand. Eller om han ønsket en thailandsk kjæreste. De fikk en pen beskjed, at han var gift og hadde vært det i over 30 år. Han ønsket hverken en kjæreste eller sex, men ett hyggelig opphold i Thailand. Jentene satte stor pris på, og slippe dette maset om sex fra en farang. Han storkoste seg der i 2 uker. Spanderte drinker (uten alkohol) på alle jentene, da de har prosenter av disse samt på hans øl. De sørget for, å klippe hans negler på hender og føtter. Hjalp han med barbering, da han har problemer med å løfte armene i lengre tid. Ble han sliten på kvelden, så var det en som løftet opp glasset hans. De tok seg av hans tøy, så det ble vasket annenhver dag. Jentene leverte og hentet det, og da var det halv pris. De kjøpte og all maten hans, og laget den til på baren. Hvert måltid kostet han 30 bath. Kostet ca. 80 bath for andre turister. Thaiene selv betalte 35 bath. men fikk det billigere til han. De fortalte tydeligvis, om hvilken sykdom og fremtid han hadde. Han fikk en oppvarting og hjelp, som han ALDRI før i livet har møtt maken til. Siste kvelden han var der, laget jentene en kjepefest for han. Var en diger grill, med all mulig deilig mat. Det var en avskjedsfest, til en spessiell gjest som de sa. Den kvelden var ALT gratis for han. Men han nektet å ta imot gratis øl.
Vi kom ned for å hente han, og var der 2 dager. Kona takket jentene i baren, for den måten de hadde tatt vare på min venn. Jeg leget en pen presang med en nydelig pynt på. Var en eske med 5000,- bath i. La den på hylla over baren, og sa de skulle åpne den efter vi var reist. Kona skrev ett lite brev, og takket dem for deres snillhet. Om morgenen vi skulle reise, så sa vi adjø til dem. Var kun min venn og jeg, som gikk opp å sa adjø. Kona og ungene koste seg de siste sekundene på stranda. Baren var ikke åpnet, så vi var inne hos dem og sa adjø. Da skulle jeg få oppleve enda en ny ting i Thailand. Hun som hadde vært min venns nærmeste veninne, hun gråt åpenlyst og ristet av gråt. Hun holdt rundt han og klarte nesten ikke å slippe han. Slik har jeg ALDRI sett en thai oppføre seg, mens det har vært andre til stede. Det var en trist avskjedsstund, og min venn håper han kan komme til dem om ett år. Men det er ikke sikkert han klarer seg på egen hånd.
Siste 9 dagene var vi hjemme hos oss, og familien var glade for å se han igjen. Ble mange sene kvelder, da vi pratet om livet sammen som håndtverksmestere og læretiden før det. Vi hadde en stor fest sammen med hele familien, kvelden før min venn skulle reise. På flyplassen tok vi litt mat sammen, men min venn klarte nesten ikke å spise. Han var sliten og klarte ikke å løfte bestikket. Han var blitt svakere på denne måneden. Men han ville ned igjen, hvis han var i stand til det. Var en trist avskjed på flyplassen, for vi vista alle hva fremtiden ville bringe. Min sønn som elsker min venn, gråt og ville ikke vekk fra flyplassen. Er ett merkelig bånd mellom de to. Gråt hele kvelden, og var trist hele neste dag. I dag spurte han forøvrig, om når vi skulle hente Tom som min venn heter på flyplassen. Ble meget lei seg, når han skjønte at Tom var i Norge nå.
Vel kona og jeg tok en rask avgjørelse, efter vi hadde sendt Tom til Norge. Morgenen efter reiste vi til Norges Ambassade, og bestilte pass til vår sønn. Så raste vi avgårde, og laget thaipass til vår sønn og til kona. Vi vet ikke hvor lenge vår beste venn vil leve, så i april reiser vi alle tre til Norge. Da skal vi være sammen med vår kjære venn i noen uker. Gi meg blomster mens jeg lever, det er ett fint ordtak. Vi vet at det er kansje siste gang, vi kan gi Tom blomster og hyggelig samvær. Kona var MEGET bestemt, da hun sa vi MÅTTE reise til Norge alle tre. Tom og hans kone, var glade da vi ringte og fortalte det. Da blir vi gjester i deres hjem. Men måten min venn ble behandlet på i Thailand, den er jeg dypt takknemlig for og husker resten av livet.
A.H.
Slik startet denne tråden den 11 februar 2010:
Min aller aller beste venn var i Thailand igjen. Var her for andre året. Var her i fjor på samme tid. Da var han gjest hjemme hos oss i 3 uker og 1 uke i Jomtien. I år var det 3 uker i Cha Am, og siste 9 dagene hjemme hos oss. Er greiere reise ned til flyplassen når han skulle reise hjem. Vi er som venner og kollegaer sterkt knyttet til hverandre. Nå har vi kort tid igjen, som vi kan se hverandre og være sammen. Rett før han reiste i fjor, fikk han en helt klar beskjed av legene. Han har sykdommen ALS, og fra han fikk den var det fra 3 til 5 år igjen av livet. Vi hentet han på flyplassen, og kona vår sønn og jeg var sammen med han i Cha Am første uka. Så var min venn 2 uker alene i Cha Am. De 2 ukene skulle bli noe av det hyggeligste han har opplevd.
Vi leiet oss inn i ett koselig og meget rent gesthaus. Det var pene rom og bad med aircondition. En liten veranda på utsiden, som var hyggelig å sitte å se soloppgangen på. Prisen var 540 bath pr. døgn. Innehaverene lurte på hvorfor min venn, slet slik med å løfte kaffekoppen. Fortalte dem om sykdommen, og da satt de ned hans leie til 500 bath. Thaiene som var på ferie der, de betalte full pris som var 540,- bath. Var en fin gest, som hviste forståelse og hjertevarme. Så vi opplevde ett artig "topris" system. Full pris for thaier, og litt billigere for en farang.
Efter vi reiste, så var han hver kveld på en liten bar i soien han bodde. Han likte umiddelbart jentene der, for de virket hyggelige og lette å ha med å gjøre. Første gangen var den en av jentene, som spurte om han hadde en kjæreste i Thailand. Eller om han ønsket en thailandsk kjæreste. De fikk en pen beskjed, at han var gift og hadde vært det i over 30 år. Han ønsket hverken en kjæreste eller sex, men ett hyggelig opphold i Thailand. Jentene satte stor pris på, og slippe dette maset om sex fra en farang. Han storkoste seg der i 2 uker. Spanderte drinker (uten alkohol) på alle jentene, da de har prosenter av disse samt på hans øl. De sørget for, å klippe hans negler på hender og føtter. Hjalp han med barbering, da han har problemer med å løfte armene i lengre tid. Ble han sliten på kvelden, så var det en som løftet opp glasset hans. De tok seg av hans tøy, så det ble vasket annenhver dag. Jentene leverte og hentet det, og da var det halv pris. De kjøpte og all maten hans, og laget den til på baren. Hvert måltid kostet han 30 bath. Kostet ca. 80 bath for andre turister. Thaiene selv betalte 35 bath. men fikk det billigere til han. De fortalte tydeligvis, om hvilken sykdom og fremtid han hadde. Han fikk en oppvarting og hjelp, som han ALDRI før i livet har møtt maken til. Siste kvelden han var der, laget jentene en kjepefest for han. Var en diger grill, med all mulig deilig mat. Det var en avskjedsfest, til en spessiell gjest som de sa. Den kvelden var ALT gratis for han. Men han nektet å ta imot gratis øl.
Vi kom ned for å hente han, og var der 2 dager. Kona takket jentene i baren, for den måten de hadde tatt vare på min venn. Jeg leget en pen presang med en nydelig pynt på. Var en eske med 5000,- bath i. La den på hylla over baren, og sa de skulle åpne den efter vi var reist. Kona skrev ett lite brev, og takket dem for deres snillhet. Om morgenen vi skulle reise, så sa vi adjø til dem. Var kun min venn og jeg, som gikk opp å sa adjø. Kona og ungene koste seg de siste sekundene på stranda. Baren var ikke åpnet, så vi var inne hos dem og sa adjø. Da skulle jeg få oppleve enda en ny ting i Thailand. Hun som hadde vært min venns nærmeste veninne, hun gråt åpenlyst og ristet av gråt. Hun holdt rundt han og klarte nesten ikke å slippe han. Slik har jeg ALDRI sett en thai oppføre seg, mens det har vært andre til stede. Det var en trist avskjedsstund, og min venn håper han kan komme til dem om ett år. Men det er ikke sikkert han klarer seg på egen hånd.
Siste 9 dagene var vi hjemme hos oss, og familien var glade for å se han igjen. Ble mange sene kvelder, da vi pratet om livet sammen som håndtverksmestere og læretiden før det. Vi hadde en stor fest sammen med hele familien, kvelden før min venn skulle reise. På flyplassen tok vi litt mat sammen, men min venn klarte nesten ikke å spise. Han var sliten og klarte ikke å løfte bestikket. Han var blitt svakere på denne måneden. Men han ville ned igjen, hvis han var i stand til det. Var en trist avskjed på flyplassen, for vi vista alle hva fremtiden ville bringe. Min sønn som elsker min venn, gråt og ville ikke vekk fra flyplassen. Er ett merkelig bånd mellom de to. Gråt hele kvelden, og var trist hele neste dag. I dag spurte han forøvrig, om når vi skulle hente Tom som min venn heter på flyplassen. Ble meget lei seg, når han skjønte at Tom var i Norge nå.
Vel kona og jeg tok en rask avgjørelse, efter vi hadde sendt Tom til Norge. Morgenen efter reiste vi til Norges Ambassade, og bestilte pass til vår sønn. Så raste vi avgårde, og laget thaipass til vår sønn og til kona. Vi vet ikke hvor lenge vår beste venn vil leve, så i april reiser vi alle tre til Norge. Da skal vi være sammen med vår kjære venn i noen uker. Gi meg blomster mens jeg lever, det er ett fint ordtak. Vi vet at det er kansje siste gang, vi kan gi Tom blomster og hyggelig samvær. Kona var MEGET bestemt, da hun sa vi MÅTTE reise til Norge alle tre. Tom og hans kone, var glade da vi ringte og fortalte det. Da blir vi gjester i deres hjem. Men måten min venn ble behandlet på i Thailand, den er jeg dypt takknemlig for og husker resten av livet.
A.H.