I flere innlegg erkjennes det at "rikfolk", monarkiet og militæret, stikker kjepper i hjulene for alle forsøk på demokratisering av Thailand.
Paradoksalt uttrykkes det støtte til den ultrarojalistiske juntaen som er der nettopp for å beskytte interessene til rikfolket og monarkiet, på bekostning av det brede lag av befolkningen.
Er ikke dette som å erkjenne at Kronprins Mohammed bin Salman av Saudi Arabia undertrykker sitt eget folk, ja, til og med bestiller drap, og samtidig støtte kreftene som lar ham slippe unna?
På fagspråket kalles logiske uoverensstemmelser som dette for kognitiv dissonans.
Det er mange historier om Thailand. Noen av dem må omtales med varsomhet. Massakren i 76 er en av dem.
En nyere historie er den om tre lik som nylig ble hentet opp av Mekong-elva. Politiet skal ha mistet (...) det ene, mens dna-prøver fra de to andre, viser at de drepte var kjente regimekritikere i eksil i Laos. Mens et fåtall av akademikerne, professorene, journalistene og de opposisjonelle som unngikk fengsel ved å flykte landet etter kuppet i 2014, hadde ressurser som muliggjorde flukten til sikre land i Europa, USA, Australia og Japan, der de fikk innvilget asyl, befinner de aller fleste Thailendere i eksil seg i nabolandene Laos og Kambodsja. De siste to årene har fem kjente Thailendere blitt kidnappet fra sine utrygge eksil i Laos. Vitner beskriver militante grupper som har tatt seg inn fra Thailand til Laos og kidnappet dem. Fram til tre stykker (inkludert han politiet skal ha mistet) kom til rette i Nakhon Phanom provinsen i Thailand i forrige uke, med magesekkene fulle av sement, hadde ingen hørt fra dem siden de ble kidnappet i fjor. De to første som forsvant har ingen hørt fra på mer enn to år.
Forsvinninger, fengsling av opposisjonelle og dødsfall i militærets varetekt, er også del av historien om Thailand, verdens beste diktatur.
https://www.bbc.com/news/world-asia-46965839
Uansett politisk ståsted, ønsker vi alle trolig det beste for venner, kjærester og familier i Thailand. Selv tror jeg ikke veien mot et bedre Thailand for "vanlige folk", kan foregå uten store, strukturelle omveltninger. Spørsmålet er heller ikke om endringene kommer, endringene har arbeidet seg inn i vanlige menneskers bevissthet de siste tyve årene, men hvordan det vil skje. Med et lite mindretall som ønsker alt for seg selv, og som ikke er villige til å gi det brede laget av befolkningen deres muligheter, frykter jeg at omveltningene, på sikt, vil bli styggere enn nødvendig. Katta er for lengst ute av sekken, og i det tjueførste århundrets digitale tidsalder, har ikke lenger landets styrende eliter monopol på narrativet.