Asianet.no

tdr skrev: ↑02 sep 2020, 19:29

Noen andre som vil si noe om hva som hadde størst innvirkning på deres musikksmak?

Jeg var rundt 8 da jeg kjøpte min første kassett. Hadde jo hørt både Jan Teigen, Grand Prix, barnesanger og den slags på radioen, men jeg brydde meg ikke om musikk. Kassetten ble kjøpt fordi den sto i hodehøyde foran meg i en boks merka med Nice Price da jeg var med pappa inn på bensinstasjonen for å betale for bensin, og det var utelukkende coveret som gjorde at jeg valgte kassetten. Jeg syntes det var dritkult, og heldigvis sa pappa ja da jeg spurte om jeg kunne få den. Jeg husker hvordan jeg satte kassetten i spilleren en time senere og ble blåst tilbake av gitaren som kom mot meg. Fra den dagen betød musikk enormt mye for meg.

Jeg bryr meg ikke om hva slags musikk andre liker (synes det er hyggelig at folk finner den samme gleden i musikk som meg, dog, selv om jeg synes det de hører på minner mest om støy), men jeg kommer til å høre på metal også den dagen jeg rulles ut av gamlehjemmet for siste gang.

Har selv prøvd meg på dette med 10 plater . Det er egentlig en vanskelig øvelse, jeg kan i hvert fall ikke spesifisere det ned på enkeltlåter slik tar har gjort.
Jeg er i dag snart 71 år og har en 6 år eldre bror. I tillegg hadde jeg en far som var i overkant opptatt av klassisk musikk. Du kan si jeg er på en måte flasket opp på klassisk musikk og min favoritt der er utvilsomt Ludvig v Beethoven, forøvrig foretrekker jeg instrumental musikk fra det 19 århundre når det gjelder emnet klassisk musikk (wienerklassisismen og romantikken).
Min eldre bror gjorde at jeg også fikk et forhold til hans populærmusikk (Elvis, Cliff osv). Min egen populærmusikk starter med The Beatles og de er fortsatt mine store helter innen populærmusikken som for mitt vedkommende spenner fra tidlig 1960-tall og avtagende fram mot midten på 1980-tallet. Musikk etter dette kan jeg og låne øre til, men bare svært sjelden er det noe som fester seg. Slik jeg tror det er for de aller fleste.

Geir Rasch skrev: ↑03 sep 2020, 17:33 populærmusikken som for mitt vedkommende spenner fra tidlig 1960-tall og avtagende fram mot midten på 1980-tallet. Musikk etter dette kan jeg og låne øre til, men bare svært sjelden er det noe som fester seg. Slik jeg tror det er for de aller fleste.

Typisk, men litt pussig. At du liker gamle Ludvig, tyder jo på at du har sans for ganske avansert musikk. Men det ville jo være mer enn veldig rart om det i tillegg til klassisk musikk kun ble laget god musikk den gang man selv var ung. Det er vel egentlig ganske innlysende at det umulig kan være riktig.
Jeg tenker ikke da på søvndyssende pop-musikk med auto-tune som stort sett høres ut som om det er spydd ut fra samme fabrikk.
For saken er at det krever en ikke ubetydelig innsats å sette seg inn i ny og banebrytende musikk. Ikke bare må man orientere seg i et enormt antall stilarter, man må også fordype seg i et uhorvelig antall artister under de ulike stilarter. Det krever åpne ører og et åpent sinn pluss at det tar uhyggelig lang tid. Og har musikken en form som for lytteren krever tilvenning, må lytteren først akseptere formen for å få tak i innholdet.
For eksempel har jeg prøvd å få unge til å like Mozart. De har i begynnelsen strittet i mot fordi formen for dem er lite moderne og utiltalende, men når de endelig aksepterer formen liker de selvsagt innholdet.
Kort sagt: at folk flest kun liker musikk fra deres egen ungdom, handler om manglende vilje, pågangsmot og kanskje aller mest utilgivelig og fatal latskap.

Tore Bustad skrev: ↑02 sep 2020, 23:22 men jeg kommer til å høre på metal også den dagen jeg rulles ut av gamlehjemmet for siste gang.

Phantom of the Opera er jo bra. Nesten prog. Og samme etikett kan vel brukes på ytterligere ett eller flere av kutt på debut-skiva. Og Paul DiAnno (tar dette på husken) er - eller hvert fall var - en glimrende vokalist. Men dessverre en useriøs villmann. Brølapen som overtok mikrofonen etter at Paul fikk fyken - gamle vokalisten i Samson - er jo bare slitsom og hodepinefremkallende.

SomLao skrev: ↑03 sep 2020, 18:14 Phantom of the Opera er jo bra. Nesten prog. Og samme etikett kan vel brukes på ytterligere ett eller flere av kutt på debut-skiva. Og Paul DiAnno (tar dette på husken) er - eller hvert fall var - en glimrende vokalist. Men dessverre en useriøs villmann. Brølapen som overtok mikrofonen etter at Paul fikk fyken - gamle vokalisten i Samson - er jo bare slitsom og hodepinefremkallende.

Jeg vet ikke stort om Paul DiAnno i dag, men sist jeg hørte om han var da han for noen år siden sto på lista over artister som skulle spille på Rock The Boat. Tenker at det må være vanskelig å komme over å bli sparket fra et band som 40 år senere fyller stadioner verden over, mens han selv spiller gamle Maiden-låter på danskebåten. Rocke-verdenen er ikke akkurat ukjent med fyllefanter, men i et band som etter så mange år fortsatt skiller seg ut som en gjeng med svigermors drømmer, og som såvidt jeg vet aldri har vært innblandet i noe negativt, var det nok umulig å være bandets eneste urokråke.

Han var i hvert fall med på to av platene som skapte New Wave of British Heavy Metal, og som på enhver rangering over bandets beste plater havner på øvre halvdel av det som etter hvert har blitt en del plater. Ikke dårlig bare det, men kanskje burde han hatt en bedre skjebne enn foran en haug med fylliker på danskebåten. Eventuelt var han så umulig at ingen ville ha ham (men det skulle litt til tidlig på åttitallet ...), for det er egentlig rart at ingen andre band plukka han opp.

Geir Rasch skrev: ↑03 sep 2020, 17:33 Har selv prøvd meg på dette med 10 plater .

La meg prøve. Fra første til siste i tid. Og kun de jeg vil vedkjenne meg.

The Beatles - blå dbl
Deep Purple - Made in Japan
Mahavishnu Orchestra - Birds og fire
Rush - 2112
Yes - Close to the Edge
KIng Crimson- In the court of CK
Miles Davis - In a Silent way, The Man with the Horn (m.fl)

Så et opphold i tid. Kreativ stillstand.

Oceansize - alle, egentlig
Anathema - opptil flere
Leprous - The Congreation

Pluss selvfølgelig en haug annet. Mye jazz-rock, fusion, art og prog. Noe "world".Og mye klassisk. Egentlig der det begynte.

SomLao skrev: ↑04 sep 2020, 16:59 Og kun de jeg vil vedkjenne meg.

Du må jo ikke være redd for å vedkjenne deg musikk som har formet deg.

For min del ble det et bredt utvalg fra musikk som har formet musikksmaken min. Noen av artistene er fortsatt blant favorittene og annet hører jeg knapt på. Forskjellen til en del man ser på ulike fora er at de velger sine favorittplater. Mange av de har nok heller blitt favoritter etter at man har blitt formet.

tdr skrev: ↑04 sep 2020, 17:58 Du må jo ikke være redd for å vedkjenne deg musikk som har formet deg.

Det var litt spøkefullt ment. Mer riktig er det kanskje å si at det jeg nevnte er blant musikken jeg finner så bra at den fortsatt fortjener plass i sekken og fremdeles har betydning utover det litt traurige og pinlige mimreaspektet. (Når det er sagt, bør nevnes at jeg har null problem med at musikk fungerer på ulike plan hos forskjellige folk).
Verre er det at av de gamle banda presterte jeg å glemme Camel og Frank Zappa (nå igjen !)Og blant de ferskere Tool (den siste skiva finner jeg riktignok overflødig og dermed meningsløs) og ikke minst Porcupine Tree. PT var nummer 1 gjennom mesteparten av forrige tiår. Og antagelig det viktigste bandet i sjangeren siden det nå akk så arkaiske Pink Floyd.

SomLao skrev: ↑03 sep 2020, 18:08 Typisk, men litt pussig. At du liker gamle Ludvig, tyder jo på at du har sans for ganske avansert musikk. Men det ville jo være mer enn veldig rart om det i tillegg til klassisk musikk kun ble laget god musikk den gang man selv var ung. Det er vel egentlig ganske innlysende at det umulig kan være riktig.
Jeg tenker ikke da på søvndyssende pop-musikk med auto-tune som stort sett høres ut som om det er spydd ut fra samme fabrikk.
For saken er at det krever en ikke ubetydelig innsats å sette seg inn i ny og banebrytende musikk. Ikke bare må man orientere seg i et enormt antall stilarter, man må også fordype seg i et uhorvelig antall artister under de ulike stilarter. Det krever åpne ører og et åpent sinn pluss at det tar uhyggelig lang tid. Og har musikken en form som for lytteren krever tilvenning, må lytteren først akseptere formen for å få tak i innholdet.
For eksempel har jeg prøvd å få unge til å like Mozart. De har i begynnelsen strittet i mot fordi formen for dem er lite moderne og utiltalende, men når de endelig aksepterer formen liker de selvsagt innholdet.
Kort sagt: at folk flest kun liker musikk fra deres egen ungdom, handler om manglende vilje, pågangsmot og kanskje aller mest utilgivelig og fatal latskap.

Jeg har vel ikke påstått at det ikke er laget bra musikk etter min ungdomstid! Jeg sier bare at jeg er ikke opptatt av musikken til dagens ungdom, det får være deres greie.
Ellers har du helt rett i at det er en krevende øvelse å holde seg oppdatert med utviklingen i musikken, det er nok bare for spesielt interesserte, og jeg er nok ikke en av dem.
Når jeg tenker på Beethoven, så tenker jeg svært lite over hvorvidt musikken er avansert eller ikke, det er for meg uvesentlig. Det er den emosjonelle opplevelsen av musikken jeg er ute etter, og Beethoven var en utpreget melankoliker. Hans musikk setter meg i en stemning knapt noe annen musikk kan gjøre. Mozart er i motsetning vesentlig lettere - om en ser bort fra c-moll messen. Jeg har nok en dragning mot det melankolske.
Ellers forstår jeg deg ikke helt i din avslutning om at det er utilgivelig latskap at vi ikke bruker energi på nyere musikk. Det har ingen ting med latskap å gjøre, det har utelukkende med interesse å gjøre. Vet jo fra tidligere at du er veldig opptatt av dette, og det er helt greit. Jeg er det bare ikke. Burde ikke det holde?
De som har musikkhistorie som profesjon er forpliktet til å holde seg oppdatert, vi andre er ikke det!

SomLao skrev: ↑04 sep 2020, 16:59 La meg prøve. Fra første til siste i tid. Og kun de jeg vil vedkjenne meg.

The Beatles - blå dbl
Deep Purple - Made in Japan
Mahavishnu Orchestra - Birds og fire
Rush - 2112
Yes - Close to the Edge
KIng Crimson- In the court of CK
Miles Davis - In a Silent way, The Man with the Horn (m.fl)

Så et opphold i tid. Kreativ stillstand.

Oceansize - alle, egentlig
Anathema - opptil flere
Leprous - The Congreation

Pluss selvfølgelig en haug annet. Mye jazz-rock, fusion, art og prog. Noe "world".Og mye klassisk. Egentlig der det begynte.

Kunne ikke la være
I første linje avslører du din manglende respekt for The Beatles!! Blå og Rød album tilhører den forkastelige kategorien "Best Of". Jeg har samtlige originale utgivelser av The Beatles, men Rød og Blå finner du aldri i min samling!!
Dette var selvfølgelig spøkefullt ment, men det viser forskjellen på oss som vokste opp med The Beatles og dere som bare har hørt om dem.

Ellers er det ikke spesielt rart at mange andre på listen din har jeg aldri hørt om, men slik er det bare - smaken er som baken.