Hva jeg tror?
Det skrives over at vi ikke vet hvordan juntaen vil bruke sin makt, men etter snart 4 år vet vi da det. Deres lovnader og flotte ord om forsoning vet vi nå at ikke var sanne. Denne juntaens definisjon av ordet «forsoning» er å fengsle meningsmotstandere, opposisjonen, og true mennesker til taushet. Det er saker om dette i media nesten daglig. Senest i dag tiltales en haug med unge demokratiforkjemperne. Senest i forrige uke ble nok en familie revet i filler da Chanoknan Ruamsap mer enn et år etter at hun delte en biografi fra Thailandske BBC om Rama X, endte som enda en av landets fremtidsrettede hjerner i tvungen eksil. Det er som om alle som vil ta landet inn i den helt nødvendige fremtiden lukes vekk. Mennesker som av et hvert fritt land ville blitt betraktet som ressurser bures inn, tvinges til taushet eller ender i eksil.
Denne loven, og hvordan nåværende myndigheter bruker den, tror jeg at er Thailands største hinder mot utvikling og sivilisasjon, da den skaper en fryktkultur uten like, og unge mennesker som dette gjøres til eksempel så ingen andre skal orke, tørre eller makte.
(
Her står det om demokratiforkjemperne som i dag siktes.
Her er intervjuet med den siste flyktningen i gårsdagens Khao Sod. Nok et ungt liv knust. Hennes kriminalitet? Hun delte en biografi fra Thailandske BBC.
Her er hennes Facebook-side. Posten ble i løpet av få timer på søndag delt mer enn 3000 ganger, og den finnes også på engelsk, men den kan dere søke opp selv).
Samtidig forsøker Prayuth å markedsføre seg selv som en dårlig kamuflert statsministerkandidat, mens han nekter framtidige motstandere å drive valgkamp (blant annet med en rundreise i Isaan nylig). Ikke ulikt valget i 2016, og ikke ulikt hva vi ser i andre diktaturer. Dersom valget plutselig kommer, stiller han godt, men sannsynligvis vil han ikke ha noe valg i det hele tatt, og kommer til å utsette det så lenge det er mulig. Han var nok bare litt uheldig og plumpet uti det under møtet med Trump, da han vet at et tilsynelatende demokratisk Thailand er viktig for det internasjonale samfunnet, ja, selv for Trump.
Så jeg tror Thailand er nettopp den trykkokeren de fleste påstår at Thailand er. De to store partiene er i ferd med å få nok, og den sensurerte pressen blir stadig mer nådeløs. Selv noen klokker får det til å murre skikkelig. Det er dårlige tegn.
Økonomien kan dere lese om i finansaviser, men det sies gjerne av utlendinger i Thailand at landet går så det suser. Fakta er at landet har sakket akterut sammenlignet med andre land i SE-Asia, men holdes over vannet grunnet enorme økninger i turismen. Nesten 20 % av BNP skyldes nå den lukrative turismen. Det er et voldsomt tall i en næring som er følsom for kortsiktige endringer.
Der er vanskelig å se noe som tyder på at de som skriver om Thailand ikke har rett i sine dystre analyser. Det eneste må være at mange ser ut til å våkne. At selv tidligere politiske fiender enes om at noe må gjøres. Men dette kan igjen lede til opptøyer og bråk, fordi juntaen ikke benyttet seg av mulighetene til forsoning da de tok makta.
Men juntaen har en vanskelig jobb. I en tid da selv den enkleste Isaan-bonde får sin informasjon fra sosiale medier, og ikke fra myndighetene, er det umulig å styre informasjonen folket får. Tidligere holdt det å appellere til Buddha og Kongen. Det vil ikke fungere i framtiden. Det er grunner til at enhver utenlandsk avis med kontorer i Bangkok avslutter sine artikler med en variant som betyr at de ikke har lov til å skrive om det de gjerne skulle skrevet om.
Når det er sagt ville jeg mye heller lyttet til ekspertene som skriver i noen av verdens fremste aviser enn hva sånne som meg tror. Disse har kontakter innad i både myndighetene og i toppen av Thailandsk næringsliv, og vet bedre enn noen hva det snakkes om i kulissene og hvilke scenarioer det kan være grunner til å frykte.
Hva høytskrikende utlendingene i Thailand sier ville jeg tillagt svært liten verdi. Mennesker som med eksamen fra Livets Harde Skole slenger om seg med floskler om at Thailand ikke er klare for demokrati. Alternativet er altså diktatur - som i hele sitt vesen er undertrykkende. Statsvitere er de i hvert fall ikke, da de knapt er i stand til å tenke lenger enn hvordan de personlig lever godt på sine utenlandske penger (så lenge det er ro i gatene, jentene kaller dem hansom man og bathen ikke blir for sterk, er jo Thailand verdens beste land, og spesielt når myndighetene burer inne thaier som ødelegger idyllen ved å gjøre noe så frekt som å kjempe for et bedre liv for seg selv, sine familier og sine landsmenn).
Ikke bare er det ufattelig nedlatende mot thaiene selv og samtlige som lever i diktaturer verden over, men det er ufattelig historieløst.
Vi utdannede og privilegerte med gode kunnskaper om verdens historie, vet bedre enn noen at demokratiet ikke kommer uten feilskjær, men vi vet også at det er en langvarig prosess som utvikler seg underveis. Sterke krefter i Thailand avskriver det hele så fort det første feilskjæret viser seg, men det er ikke for å redde landet mot korrupte og udugelige politikere, sånn de påstår. Problemet er at den etablerte makteliten i Thailand ikke er interessert i et demokratisk Thailand, og de benytter heller enhver anledning til å knuse styresettet de ikke er tjent med når det blir en trussel for dem, sånn blant annet Thaksin ble, og som tilfellet var da Suthep og hans bande fremprovoserte det siste kuppet (før det de visste ville komme). Thailand er tross alt et folkerikt land der en liten elite på 1 % sentrert rundt Bangkok, eier 58 % av landets verdier i
det tredje verste landet i verden hva forskjeller angår, men disse vet utmerket godt at de aldri vil få landets rurale og fattige befolkning til å stemme etter deres interesser. Disse har tross alt helt andre utfordringer i livet enn de ultrarike i Bangkok, og stemmer derfor raskt på populister som Thaksin - som i det minste ga de fattige noe de merket på kroppen.
Det er noe som heter at den som ikke kjenner sin egen historie er dømt til å repetere den. I Thailand er til og med deler av egen historie forbudt.
Så hva jeg tror? Jeg tror Thailand trenger åpenhet. Full ytringsfrihet. Et utdanningssystem som produserer opplyste borgere som oppfordres til kritisk tenkning. Et klassesystem som ikke nedvurderer menneskene i landets rurale strøk. Men fram til det skjer vil aldri et undertrykkende diktatur som gir mer av det samme være løsningen. Den nåværende vei vil tvert imot legge grobunnen for konfliktene beskrevet av de aller mest pessimistiske, og det er trist, for Thailand var på vei, og ble før kuppet i 2006 regnet som det mest lovende landet i regionen.
Nå omtales de 10 siste årene bare for The lost decade, og får juntaen det som de vil blir det minst to sånne tiår til. Ingen taper mer på det enn landet de fleste her inne er glade i, og menneskene som bor i det, og fordi vi befinner oss i en epoke i historien da forandringene kommer ekstremt fort, er jeg redd det å ikke følge med i timen kan gi katastrofale følger for landene som blir hengende etter.
