En takk til vennlige thaier.
-
Arild Holtet
- Innlegg: 3520
- Registrert: 24 okt 2017, 09:27
Jeg vil overføre denne tråden fra Asiaforum til dette forumet, og dette er da kapittel 4.
Det ble to måneder i 2012 også, og vi hadde det kjempehyggelig sammen.
Var å møtte min beste venn på flyplassen søndag. Ble mange kaffekopper og hyggelig samvær. Han ble som vanlig hentet, av en fast sjåfør som ellers om årene. Men vi hadde 4 deilige timer sammen, på flyplassen med ditto liter kaffe. Barna hadde tentamen på mandag, så vi måtte hjem igjen. Reiste ned til flyplassen klokka 03:30 på natta, og var hjemme igjen 13 eller 14 timer senere. For min kone er det ekstremt viktig, at vi ser min beste venn og kolega i gjennom 40 år. Tur retur ca. 500 km. spilte ingen rolle. Å se hverandre var det som betydde noe.
Min venn er mye svakere nå, og armer og hender er nå nesten ubrukelige. Så til helgen MÅ vi ned til Cha Am, stedet han har lagt sin elsk på. Eieren av gest house og jentene der, står klare til å ta han i mot.
Det snakkes og skrives så mye negativt, om jenter som jobber i barer etc. Men de har hjertet på rett plass, og deres menneskekjærlighet kan ikke diskuteres. De steller for min venn, som det skulle vætt deres egen bror eller far. Blyghet er som blåst bort, når de vasker barberer og steller han. Han må ha hjelp til å kle på seg nå. Det er ikke fritt for tårene strømmer, når jeg skriver og tenker på hans fremtid. Men når vi er sammen er vi bare glade. Om ett år tror jeg ikke han kan gå mer.
Vi tar begge vare på dagene, timene, minuttene og sekundene vi er sammen. En dag har jeg mistet noe verdifullt. Min aller beste venn og kollega igjennom 40 år.
En S T O R takk til dere enkle og fattige barjenter, som har så mye varme og omtanke å gi fremmede mennesker. Dere har nok mer varme, en den kyniske fremstillingen dere får. Jeg må bare bøye meg i respekt og takknemlighet.
A.H.
- Vedlegg
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
Arild Holtet
- Innlegg: 3520
- Registrert: 24 okt 2017, 09:27
Tråden fra Asiaforum og enn venn sitt liv som ebber ut sakte men sikkert fortsetter i dette forumet.
Ofte får vi kun En ekte og god venn i livet. Jeg HAR denne vennen, og vi har delt så mye sammen. Vi delte ett verksted men hadde hvert vårt firma. Hadde den ene lite arbeide, så hjalp den andre til. Gode og dårlige tider hadde vi og delte det sammen. Derfor er min takknemlighet så stor, til disse vennlige thaier som har hjulpet min venn. Året 2009 var første året han kom til Thailand. Han ville se hvordan hans kollega og beste venn hadde det. Det første året var han vår gjest i vårt hus. Han fikk oppleve det enkle og litt fattige Thailand. For han var det viktig å se og vite, at jeg hadde det godt etter mange vonde år. Han MÅTTE ha svar på dette, og svaret satt han pris på. Få kan ta vare på sin mann, bedre enn en trofast og god thailandsk hustru. Han hadde sett det han ville se, at hans beste venn hadde det trygt og godt. Da hadde også han det godt. En venn som bryr seg og takk for det.
Min venn ville se det berømte eller beryktede Pattaya. Den siste uken han var her i 2009, så avsluttet han turen med en uke i Pattaya. Han så det negative og han så det positive. Vil ikke brodere i hva som var det mest negative, men det var IKKE det etniske thalandske. De snakket ikke thai en gang. Min venn kunne løfte en kopp kaffe den gangen, også løfte en flaske øl. I dag kan han ikke løfte armene mer. Sykdommen ALS har tatt sterkt tak i han nå, og kona og jeg håper han kommer to eller tre måneder også dette året. Kona vet han kommer denne vinteren. For mange er de bønner og offringer, som min blide glade kone har gjort ved husalteret. Det samme hjemme i vårt tempel, og hun sier: Han kommer en gang til. Jeg håper så inderlig det, jeg håper min gode kones bønner hjalp.
Alle felles "venner" og kolegaer vi hadde i Norge, de ser han IKKE mer til. De har ikke tid til å stikke innom å hilse på en gammel kollega og venn. Har virkelig Norge blitt så kynisk? Jeg skal ikke hverken dømme eller fordømme, men jeg synes det er trist å registrere. Folk har nok med sin egen jobb og sitt eget liv. Men min venn og jeg takker for IT verdens gave. Skype. Nesten hver eneste dag snakker vi en time eller mer sammen. Vi er begge glade for å se, en venn som er "styggere" enn en selv. Latteren og smilet har vi enda sammen. Men hvor lenge? Han kan ikke løfte armene mer nå, kan heller ikke spise med kniv, skje og gaffel. Maten må settes foran han, så han kan bøye hodet og spise som en hund. Det gjør så utrolig vondt å se det. Min beste venn i livet, svekkes mer og mer og jeg er REDD. Vi prater sammen om Cha Am, og de som så vennlig har tatt vare på han. Forskjellige kvinner hvert år, for jentene på barer, biljardsalonger og guest house de holder ut en kort tid. De arbeider fra barene og turiststedene åpner midt på dagen. Er det en kunde der, så jages ikke kunden før kunden selv går. Dørene er lukket men gjestene er fremdeles inne. Ingen bryr seg om strenge lukketider, for bak lukkede dører synes ikke dette. Ofte kan de arbeide fra klokka 12:00 til 05:00. En ganske tøff og ofte krevende jobb. Men smiler det gjør de, og det under hele arbeidstiden.
Det er alltid to av disse så utskjelte bardamer eller vertinner, som tar seg av min venn. De har en medmenneskelighet som er utrolig, hvorfor er de mest utskjelte de som har mest medmenneskelighet??????? Noen ganger så hender det, at en vikar må steppe inn. Det er enda kunder i biljardsalongen eller baren. De MÅ vite at min venn er trygg og får hjelp. Penger er det aldri snakk om, men jeg vet han gir dem litt når han reiser til Norge. Før han reiser hjem til Norge, så holder de ett stort spleiselag for han. Disse så ofte utskjelte bardamer, har mer varme og medmenneskelighet en mange andre jeg har møtt. De tar også mer og bedre vare på en syk mann fra Norge, en betalte sykepleiere og helsevesen i Norge gjør. Hele døgnet. Men ingen kritikk til norske pleiere, de har ett arbeidspress som er enormt. Også de sliter ofte døgnet rundt.
Jeg vil si jeg har opplevd thaier, som ganske sky eller sjenerte. Men min venn hadde alltid en av de to jentene, som sov sammen med han om natta. Han hadde vanskelig for å komme opp av senga, og gå på wc uten hjelp. Var med han i dusjen, de vasket og barberte han. Selv var han ikke i stand til dette. Ikke ett spørsmål om penger, men mat og drikke fikk de selvfølgelig samt en del penger som for dem var mye når han reiste tilbake til Oslo. En "jente" så etter han hele natten, en annen så etter han hele dagen. Eierene av guest house vet han kommer, og hjelperene står å venter på han. Som regel nye kvinner han aldri før har sett, og de tar over jobben for de som ikke er der mer. Med varme og omtanke blir han pleiet. De kjenner hen ikke. Helt utolig men en slik varme og medmenneskelighet. Smilets Land? I mine øyne har det forandret navn. Medmenneskelighetens Land. Jeg kan bare bøye meg i ærbødig takknemlighet, for hvordan ukjente mennesker tar vare på min aller aller beste venn. Ingen utenom hans nærmeste familie gjør det i Norge. Selv ikke de som har betalt for det, og burde gjøre det. Noen gjør sin jobb, men ikke alle er sykepleiere i hjertet. For dem er det en jobb de har utdannet seg til, og de har sikkert ikke noen lett jobb. Men jeg undrer: De som ikke har den utdannelsen. De som ikker har lønn for det. Hvorfor gjør de en "bedre jobb"? I alle fall på det menneskelige planet. Så utskjelte av mange turister, men samtidig så enkle og gode mennesker. Jeg kan bare takke for disse menneskene finnes.
Det går mot neste tur til Thailand nå. Håper jeg. Hvis ikke sykdommen rammer bena. Med sykdommen ALS, så er det hjernen som slutter å sende signaler til musklene. Ofte er det bena som kommer etter armene. Når bena ikke lenger fungerer……………………..Da kan det bli det hjerte eller lunger. Jeg ER redd og jeg inrømmer det. Sist uke fikk jeg ikke kontakt på Skype. Jeg kjøpte ekstra ringekort, og ringte til Norge. Ingen tok telefonen. Jeg sendte mail, ingen svarte på mail. Det gikk to dager, og jeg var redd som ett lite barn. Vår venn lever sa kona, når hun så jeg gråt. Store gutter gråter også. Lett å skrive mail var det ikke, og tastaturet var ikke det jeg vil kalle knusktørt. To faste men myke armer tok tak i meg. Du er redd Arild. Ja nå er jeg redd. Hvis du føler slik, så må du reise til Norge. Heldigvis slapp jeg det. Min venn hadde vært inne til to døgns undersøkelse.
Min datamaskin sto på hele døgnet, og Skype var åpent. Så neste dag tidlig på morgenen, så hørte jeg den typiske ringelyden. Skype. Jeg løp opp fra første etasje, og opp til datamaskinen, i leiligheten vi leide i Lam Narai den tiden. Det var min venn. Jeg fikk svart på Skype, og så sa idioten min beste venn. Du er våt i det stygge trynet ditt. Deilig å bli skjelt slik ut. Joda jeg gråt som ett barn, hadde vært så redd og ble så lettet. Min venn levde. Ingen vet hvordan sykdommen utvikler seg, og jeg trodde livet var over for min venn. Tenk for en idiot man kan være. Taste på tastaturet til datamaskinen, det kan han jo ikke lenger. Ta opp mobilen klarer han ikke mer, langt mindre trykke på riktig knapp. Slik enkel tankegang har man ikke, når man bare er engstelg og redd. I alle fall ikke når man tenker for mye, og er redd for en syk venn. Og slike stygge ord fra en venn da. Tørk trynet ditt, du er blaut og ekstra stygg. Jeg henter en kopp kaffe sa jeg, tror jeg trenger den. Snublet ned trappa, og kona så spent på meg. Tom? Ja han lever og er en bærsj. Kona lo av glede og jeg glemte kaffekoppen. Ned igjen og da ble det kaffe. Samt en liten Dranbuie til. Hva har man venner for. Nok en toskete uttalelse, fra det jeg trodde var en venn. Jøss har du blitt alkoholiker også nå styggen. Tenk å si sånn til en venn og kollega. Det ble en ekstra lang samtale den dagen. Vi snakket om Cha Am og neste tur. Vi trodde begge på det da. Men dypt inne i oss vet vi begge to. Dette blir nok den siste turen hans. Neste tur er det jeg som må ta. Turen til Oslo og møte min venn, der vi så ofte arbeidet sammen. Kanskje må jeg trille han rundt i Oslo i rullestol. Denne turen blir den viktigste tur jeg skal reise. Vi vet begge at tiden renner ut, den utviklingen er umulig å stoppe. Men jeg takker for årene vi har hatt sammen. Samt at vi ikke har glemt hverandre, selv om vi bor på hver vår side av jorden. Ett vennskap som varer livet ut.
Nok en gang skal de vennlige og gode thaier, ta vare på min beste venn. Jeg tror på det nå. Vi skal rusle langs vannkanten i Cha Am. Spise nydelig sjømat i fiskerlandsbyen, som ligger helt nord i Cha Am. Kanskje første gang siden 1971, at jeg drikker mer enn en drink. Kanskje blir jeg litt på snurr, vel jeg tror vi begge blir det. Den neste turen som gjør at vi skal drikke kaffe sammen, den tar nok jeg og den går fra Thailand til Norge. Takk dere gode og medmenneskelige thaier, som har beriket ett liv som snart er over. Det dere har gitt min venn, det kan ikke betales med penger. Dere kjære og varme medmenneskelige bardamer og andre utskjelte thaikvinner, dere har gitt en dødstømt flere fantastiske måneder hvert år. I livets aller aller siste kapittel. Det er en grunn til, at jeg bor i dette så anderledes landet. Jeg har ikke lov å eie noe her, men LIVET det eier jeg og jeg eier det NÅ.
Nå er det bare å telle måneder, uker og timer, til min venn skal oppleve LIVET. Telle dagene til vi igjen skal spøke og le, over alle de gale strekene vi gjorde på byggeplasser sammen. Snakke om det som var så gøy, prate om det mens det enda er tid. Gi meg blomster mens jeg lever.
A.H.
Ofte får vi kun En ekte og god venn i livet. Jeg HAR denne vennen, og vi har delt så mye sammen. Vi delte ett verksted men hadde hvert vårt firma. Hadde den ene lite arbeide, så hjalp den andre til. Gode og dårlige tider hadde vi og delte det sammen. Derfor er min takknemlighet så stor, til disse vennlige thaier som har hjulpet min venn. Året 2009 var første året han kom til Thailand. Han ville se hvordan hans kollega og beste venn hadde det. Det første året var han vår gjest i vårt hus. Han fikk oppleve det enkle og litt fattige Thailand. For han var det viktig å se og vite, at jeg hadde det godt etter mange vonde år. Han MÅTTE ha svar på dette, og svaret satt han pris på. Få kan ta vare på sin mann, bedre enn en trofast og god thailandsk hustru. Han hadde sett det han ville se, at hans beste venn hadde det trygt og godt. Da hadde også han det godt. En venn som bryr seg og takk for det.
Min venn ville se det berømte eller beryktede Pattaya. Den siste uken han var her i 2009, så avsluttet han turen med en uke i Pattaya. Han så det negative og han så det positive. Vil ikke brodere i hva som var det mest negative, men det var IKKE det etniske thalandske. De snakket ikke thai en gang. Min venn kunne løfte en kopp kaffe den gangen, også løfte en flaske øl. I dag kan han ikke løfte armene mer. Sykdommen ALS har tatt sterkt tak i han nå, og kona og jeg håper han kommer to eller tre måneder også dette året. Kona vet han kommer denne vinteren. For mange er de bønner og offringer, som min blide glade kone har gjort ved husalteret. Det samme hjemme i vårt tempel, og hun sier: Han kommer en gang til. Jeg håper så inderlig det, jeg håper min gode kones bønner hjalp.
Alle felles "venner" og kolegaer vi hadde i Norge, de ser han IKKE mer til. De har ikke tid til å stikke innom å hilse på en gammel kollega og venn. Har virkelig Norge blitt så kynisk? Jeg skal ikke hverken dømme eller fordømme, men jeg synes det er trist å registrere. Folk har nok med sin egen jobb og sitt eget liv. Men min venn og jeg takker for IT verdens gave. Skype. Nesten hver eneste dag snakker vi en time eller mer sammen. Vi er begge glade for å se, en venn som er "styggere" enn en selv. Latteren og smilet har vi enda sammen. Men hvor lenge? Han kan ikke løfte armene mer nå, kan heller ikke spise med kniv, skje og gaffel. Maten må settes foran han, så han kan bøye hodet og spise som en hund. Det gjør så utrolig vondt å se det. Min beste venn i livet, svekkes mer og mer og jeg er REDD. Vi prater sammen om Cha Am, og de som så vennlig har tatt vare på han. Forskjellige kvinner hvert år, for jentene på barer, biljardsalonger og guest house de holder ut en kort tid. De arbeider fra barene og turiststedene åpner midt på dagen. Er det en kunde der, så jages ikke kunden før kunden selv går. Dørene er lukket men gjestene er fremdeles inne. Ingen bryr seg om strenge lukketider, for bak lukkede dører synes ikke dette. Ofte kan de arbeide fra klokka 12:00 til 05:00. En ganske tøff og ofte krevende jobb. Men smiler det gjør de, og det under hele arbeidstiden.
Det er alltid to av disse så utskjelte bardamer eller vertinner, som tar seg av min venn. De har en medmenneskelighet som er utrolig, hvorfor er de mest utskjelte de som har mest medmenneskelighet??????? Noen ganger så hender det, at en vikar må steppe inn. Det er enda kunder i biljardsalongen eller baren. De MÅ vite at min venn er trygg og får hjelp. Penger er det aldri snakk om, men jeg vet han gir dem litt når han reiser til Norge. Før han reiser hjem til Norge, så holder de ett stort spleiselag for han. Disse så ofte utskjelte bardamer, har mer varme og medmenneskelighet en mange andre jeg har møtt. De tar også mer og bedre vare på en syk mann fra Norge, en betalte sykepleiere og helsevesen i Norge gjør. Hele døgnet. Men ingen kritikk til norske pleiere, de har ett arbeidspress som er enormt. Også de sliter ofte døgnet rundt.
Jeg vil si jeg har opplevd thaier, som ganske sky eller sjenerte. Men min venn hadde alltid en av de to jentene, som sov sammen med han om natta. Han hadde vanskelig for å komme opp av senga, og gå på wc uten hjelp. Var med han i dusjen, de vasket og barberte han. Selv var han ikke i stand til dette. Ikke ett spørsmål om penger, men mat og drikke fikk de selvfølgelig samt en del penger som for dem var mye når han reiste tilbake til Oslo. En "jente" så etter han hele natten, en annen så etter han hele dagen. Eierene av guest house vet han kommer, og hjelperene står å venter på han. Som regel nye kvinner han aldri før har sett, og de tar over jobben for de som ikke er der mer. Med varme og omtanke blir han pleiet. De kjenner hen ikke. Helt utolig men en slik varme og medmenneskelighet. Smilets Land? I mine øyne har det forandret navn. Medmenneskelighetens Land. Jeg kan bare bøye meg i ærbødig takknemlighet, for hvordan ukjente mennesker tar vare på min aller aller beste venn. Ingen utenom hans nærmeste familie gjør det i Norge. Selv ikke de som har betalt for det, og burde gjøre det. Noen gjør sin jobb, men ikke alle er sykepleiere i hjertet. For dem er det en jobb de har utdannet seg til, og de har sikkert ikke noen lett jobb. Men jeg undrer: De som ikke har den utdannelsen. De som ikker har lønn for det. Hvorfor gjør de en "bedre jobb"? I alle fall på det menneskelige planet. Så utskjelte av mange turister, men samtidig så enkle og gode mennesker. Jeg kan bare takke for disse menneskene finnes.
Det går mot neste tur til Thailand nå. Håper jeg. Hvis ikke sykdommen rammer bena. Med sykdommen ALS, så er det hjernen som slutter å sende signaler til musklene. Ofte er det bena som kommer etter armene. Når bena ikke lenger fungerer……………………..Da kan det bli det hjerte eller lunger. Jeg ER redd og jeg inrømmer det. Sist uke fikk jeg ikke kontakt på Skype. Jeg kjøpte ekstra ringekort, og ringte til Norge. Ingen tok telefonen. Jeg sendte mail, ingen svarte på mail. Det gikk to dager, og jeg var redd som ett lite barn. Vår venn lever sa kona, når hun så jeg gråt. Store gutter gråter også. Lett å skrive mail var det ikke, og tastaturet var ikke det jeg vil kalle knusktørt. To faste men myke armer tok tak i meg. Du er redd Arild. Ja nå er jeg redd. Hvis du føler slik, så må du reise til Norge. Heldigvis slapp jeg det. Min venn hadde vært inne til to døgns undersøkelse.
Min datamaskin sto på hele døgnet, og Skype var åpent. Så neste dag tidlig på morgenen, så hørte jeg den typiske ringelyden. Skype. Jeg løp opp fra første etasje, og opp til datamaskinen, i leiligheten vi leide i Lam Narai den tiden. Det var min venn. Jeg fikk svart på Skype, og så sa idioten min beste venn. Du er våt i det stygge trynet ditt. Deilig å bli skjelt slik ut. Joda jeg gråt som ett barn, hadde vært så redd og ble så lettet. Min venn levde. Ingen vet hvordan sykdommen utvikler seg, og jeg trodde livet var over for min venn. Tenk for en idiot man kan være. Taste på tastaturet til datamaskinen, det kan han jo ikke lenger. Ta opp mobilen klarer han ikke mer, langt mindre trykke på riktig knapp. Slik enkel tankegang har man ikke, når man bare er engstelg og redd. I alle fall ikke når man tenker for mye, og er redd for en syk venn. Og slike stygge ord fra en venn da. Tørk trynet ditt, du er blaut og ekstra stygg. Jeg henter en kopp kaffe sa jeg, tror jeg trenger den. Snublet ned trappa, og kona så spent på meg. Tom? Ja han lever og er en bærsj. Kona lo av glede og jeg glemte kaffekoppen. Ned igjen og da ble det kaffe. Samt en liten Dranbuie til. Hva har man venner for. Nok en toskete uttalelse, fra det jeg trodde var en venn. Jøss har du blitt alkoholiker også nå styggen. Tenk å si sånn til en venn og kollega. Det ble en ekstra lang samtale den dagen. Vi snakket om Cha Am og neste tur. Vi trodde begge på det da. Men dypt inne i oss vet vi begge to. Dette blir nok den siste turen hans. Neste tur er det jeg som må ta. Turen til Oslo og møte min venn, der vi så ofte arbeidet sammen. Kanskje må jeg trille han rundt i Oslo i rullestol. Denne turen blir den viktigste tur jeg skal reise. Vi vet begge at tiden renner ut, den utviklingen er umulig å stoppe. Men jeg takker for årene vi har hatt sammen. Samt at vi ikke har glemt hverandre, selv om vi bor på hver vår side av jorden. Ett vennskap som varer livet ut.
Nok en gang skal de vennlige og gode thaier, ta vare på min beste venn. Jeg tror på det nå. Vi skal rusle langs vannkanten i Cha Am. Spise nydelig sjømat i fiskerlandsbyen, som ligger helt nord i Cha Am. Kanskje første gang siden 1971, at jeg drikker mer enn en drink. Kanskje blir jeg litt på snurr, vel jeg tror vi begge blir det. Den neste turen som gjør at vi skal drikke kaffe sammen, den tar nok jeg og den går fra Thailand til Norge. Takk dere gode og medmenneskelige thaier, som har beriket ett liv som snart er over. Det dere har gitt min venn, det kan ikke betales med penger. Dere kjære og varme medmenneskelige bardamer og andre utskjelte thaikvinner, dere har gitt en dødstømt flere fantastiske måneder hvert år. I livets aller aller siste kapittel. Det er en grunn til, at jeg bor i dette så anderledes landet. Jeg har ikke lov å eie noe her, men LIVET det eier jeg og jeg eier det NÅ.
Nå er det bare å telle måneder, uker og timer, til min venn skal oppleve LIVET. Telle dagene til vi igjen skal spøke og le, over alle de gale strekene vi gjorde på byggeplasser sammen. Snakke om det som var så gøy, prate om det mens det enda er tid. Gi meg blomster mens jeg lever.
A.H.
-
Arild Holtet
- Innlegg: 3520
- Registrert: 24 okt 2017, 09:27
Tråden fra Asiaforum og enn venn sitt liv som sakte ebber ut. Men tråden fortsetter i dette forumet til livet er over for min beste venn i livet.
Denne tråden er en mye en takk til de vennlige thaier, de thaiene som har tatt seg av min aller aller beste venn. Vi er begge oslogutter samt kobber og blikkslagermestere. Drev firma fra samme verksted, og delte arbeider samt gode og vonde dager sammen. Ett slikt vennskap blir spessielt, og når noe skjer den ene blir den andre blir vi urolige. Min venn fikk sykdommen ALS, som er dødens enkle og nådeløse "stempel". En sykdom som er uten smerter, for det finnes ikke medisiner. Sakte "dør" deler av kroppen, og muskler sluttet å fungere. Helt siden han fikk beskjed om sydommen i 2009, så har han vært nesten 3 måneder i Thailand. Det første året gjest i vårt hus, for han ville se hvordan hans beste venn hadde det. Han husket tiden da jeg slet og mistet alt jeg eide, men min venn sitt vennskap mistet jeg aldri. Han var utrolig glad over, at jeg hadde fått ett "nytt" liv og hadde det godt. Han ville så gjerne takke min blide kone, som hadde vært hovedgrunnen til at jeg fikk "livet" tilbake. Den gangen var det min venn, som ville takke de vennlige thaier. Min familie. Vi er begge takknemlige for, alt min kone og alle her har gitt meg.
Min kjære blide kone sine bønner ved husalteret, de har vært mange de siste årene. Hun har hengt opp hellige blomsterkranser og tent sine tre lys, for at to gode venner skal få se hverandre. Min kone er 100% sikker på, at disse mange bønner har hjulpet. Uansett så er det tanken bak vi elsker, det er de som er viktig og thaiene er ofte slik. Tro kan flytte fjell heter det, og legen trodde ikke min venn ville leve ut dette året. Det klarer han og ikke bare det, den 2 januar lander han i Thailand igjen. Vi har blitt bønnhørt.
Den moderne verden har hjulpet oss godt. Hver eneste hverdag så snakker vi sammen en time på Skype. Vi ser hverandre som vi skulle sitte ved samme bord, og de daglige samtalene setter vi begge pris på. Min venn er glad når jeg ringer, for han må holde seg i husets første etasje nå. Gå opp trappa til kjøkken og stue det kan han ikke mer. Ikke uten hjelp og en som støtter, hans kone er på jobb hver dag så han er "lenket" til første etasje nå. Begge armene henger ned, og løfte dem kan han ikke. Men kan nå "slippe" armene ned på bordet, slik at han kan nå tastaturet til sin datamaskin. En spesialbygget stol som NAV har gitt han, den hjelper en god del. Men åpne og flytte på ting er vanskelig nå. Hans kone har laget mat og kaffe, og det står på skrivebordet ved datamaskinen. Hun må også vaske sin mann, barbere han og kle på han, før hun reiser avgårde på arbeidet. For løfte hendene klarer han ikke, ei heller at fingrene holder rundt en barberhøvel.
En kvinne som er av de utskjelte thailandske bardamene, hun har tatt vare på min venn siden januar 2010. De første to årene sammen med en veninne, den ene om dagen den andre om natten. Men de siste årene er det kun den ene, for den andre orket ikke barlivet lenger. I fem år har hun hjulpet han, og aldri spurt om en baht. Hun jobbet i baren i gesthause han bor hvert år, men livet for barjenter kan være tøft. For drøye to år siden klarte hun ikke barlivet lenger, og flyttet hjem til landsbyen igjen. Nå arbeider hun kun i baren, de tre månedene min venn er i Thailand. Når min venn reiser til Norge, så reiser hun hjem til Isan. Hun har en sønn som hun tar seg av, og en enkel og dårlig betalt jobb. Mannen stakk sin vei for 6 år siden, og da måtte hun ta seg av sin sønn alene. De siste to årene, så har hun reist til og fra, for i tre måneder vil hun hjelpe en syk og ganske hjelpeløs norsk mann. I de siste årene, så har min venn hjulpet henne litt økonomisk. Hun lager og serverer mat på ett spisested i landsbyen, men den inntekten vet vi ikke holder. Hun ville så gjerne tjene mer penger, og derfor reiste hun til ett sted det var turister. Håpet vel på å tjene nok der, slik at hun kunne få kjøpt en liten landbit, og med årene bygge sitt eget lille hus. Men det er ingen gullgruve å være barjente i Thailand. På 6 år har hun spart rundt 25.000,- baht, og det rekker så sørgelig lite. Så den støtten hun nå har fått som takk, det gjør at hun kan være sammen med sin sønn og mor. Det lille min venn sender av sin uførepensjon, det sammen med jobben holder nå. Noen få baht klarer hun nå og spare, men land og hus holder det ikke til.
Men i januar-mars når min venn var her, så ga han denne gode kvinnen ett løfte. Hun skulle få sitt eget hus. Hans mor døde i fjor, og hadde en leilighet i Oslo. Det ble en del penger som han delte med sine søsken, for hans mor sin leilighet var gjeldfri. Selv bor han og kona i ett lite hus, som han selv har bygget om. Det var ett lite toetasjes murhus, som ble bygget om fra næringsbygg til bolighus. Alle arbeidene har han selv gjort, og de bor i ett hus som ikke har gjeld. Men må desverre selge nå, og få en leilighet i samme strøk. Alt på ett plan er nå en nødvendighet, og de må flytte fra det hjemmet de selv har bygget opp. De får nok mye mer for huset sentralt i Oslo, enn det en ny leilighet koster. Så hans kone får en solid bankbok når mannen er borte. Pengene for morens leilighet, den delte han til deres to døtre. En del har han lagt til side, og litt legger han til side hver måned. For de pengene får en god kvinne i Thailend, ett hus som takk for den måten hun har tatt vare på han. Mange ganger bedre stell av en enkel kvinne, enn noe sykehus kunne gi han i Norge. Fattig og uten utdannelse er denne kvinnen, som har forbarmet seg over en hjelpeløs norsk mann. Bading, barbering og påkledning, samt hjelpe han med å gi han mat. Sex kan hun ikke hjelpe han med. Det har sykfdommen satt en stopp for, og i lang tid før hun begynte å ta vare på min venn. Men omtanke og hjelp hver dag, det sammen med ett varmt klima nor det er vinter i Norge er til stor hjelp. I år kommer og takken til denne gode kvinnen, som "bare" er en utskjelt "bardame" av rike turister. En som i de "rike" og tankeløse turister, så ofte ser direkte ned på. Jeg og mange jeg kjenner vet i dag bedre, og ser heller opp til de som ikke har så mye. Utdannelse og penger har de ikke, men smil, glede og hjertevarme har de. Vi som bor blant kun thaier vet så godt, hvorfor så mange blir barjenter. Det er den eneste mulighet for inntekt de har. De har ikke noe land de kan dyrke og leve av, for familiene er fattige mennesker ofte fra Isaan og nord i Thailand. Utdannelse har ingen av dem, og de arbeider med det eneste de kan og har utdannelse til. Behage og gjøre livet lysere for de "rike" turistene, og kanskje være heldige å finne en "rik" ektemann. Ett liv for en slik fattig kvinne er ikke lett. De har KUN en ting de kan selge. Seg selv. Tenker vi fra det trygge Norge litt mer over ett menneskets bakgrunn og muligheter, så vil forhåpentligvis de fleste forstå. Men gjør de det? De arbeider med det eneste arbeidet de kan få, og mange må til turiststedene for å få en jobb. Noen er strandselgere, andre lager mat og mange arbeider på hotellene. De mest utskjelte jobber på de mange barene som bardamer. Ett liv jeg vet er både hardt og ofte fornedrene. Veien ut av fattigdom er utdannelse, men det er ikke alle som har økonomi til det. Denne fattige kvinnen fra Isaan som har tatt vare på min venn, hun føyer seg inn i den lange rekken av fattige som ikke fikk god skolegang. Men takk for det gode hun deler og gir andre mennesker.
I går fikk jeg den beste nyheten jeg har fått på lang tid. Min venn har kjøpt flybillett til Thailand. Den andre januar lander han i Thailand, og da står flere mennesker å vente på han. Men nå vet jeg med sikkerhet, at bønner og besøk i templet hjemme ikke hjelper. Dette er det aller siste året vi ser min venn i Thailand. Nå må han kjøres til og fra flyet i rullestol, men den korte veien inne på flyet klarer han å gå.
Hva neste år vil bringe, det vet ingen av oss. Men en ting vet min gode kone, jeg må nok til Norge neste år. Jeg vil ha noen uker sammen med min venn, og trille han rundt i gamle kjente gater. Den siste tiden to gode venner vil se hverandre. For om ett år sitter han nok i rulle stol, det går desverre den veien nå. Etter det blir livet kort, både leger og vi vet det. Kanskje han har elektrisk rullestol med futt i. Da kan vi råkjøre og ha det gøy sammen på gamle kjente steder i Oslo.
Gi meg blomster mens jeg lever heter det. Jeg skal gi min venn blomster mens han lever. Jeg skal gi min venn "blomster" mens han lever. Ikke noen vakker "blomstterbukett", men ett ansikt og ett bustete grått hår han kjenner. Tankene er nok penere enn personen. En vakker bårebukett er ikke så viktig, min venn ser ikke de blomstene.
A.H.
Denne tråden er en mye en takk til de vennlige thaier, de thaiene som har tatt seg av min aller aller beste venn. Vi er begge oslogutter samt kobber og blikkslagermestere. Drev firma fra samme verksted, og delte arbeider samt gode og vonde dager sammen. Ett slikt vennskap blir spessielt, og når noe skjer den ene blir den andre blir vi urolige. Min venn fikk sykdommen ALS, som er dødens enkle og nådeløse "stempel". En sykdom som er uten smerter, for det finnes ikke medisiner. Sakte "dør" deler av kroppen, og muskler sluttet å fungere. Helt siden han fikk beskjed om sydommen i 2009, så har han vært nesten 3 måneder i Thailand. Det første året gjest i vårt hus, for han ville se hvordan hans beste venn hadde det. Han husket tiden da jeg slet og mistet alt jeg eide, men min venn sitt vennskap mistet jeg aldri. Han var utrolig glad over, at jeg hadde fått ett "nytt" liv og hadde det godt. Han ville så gjerne takke min blide kone, som hadde vært hovedgrunnen til at jeg fikk "livet" tilbake. Den gangen var det min venn, som ville takke de vennlige thaier. Min familie. Vi er begge takknemlige for, alt min kone og alle her har gitt meg.
Min kjære blide kone sine bønner ved husalteret, de har vært mange de siste årene. Hun har hengt opp hellige blomsterkranser og tent sine tre lys, for at to gode venner skal få se hverandre. Min kone er 100% sikker på, at disse mange bønner har hjulpet. Uansett så er det tanken bak vi elsker, det er de som er viktig og thaiene er ofte slik. Tro kan flytte fjell heter det, og legen trodde ikke min venn ville leve ut dette året. Det klarer han og ikke bare det, den 2 januar lander han i Thailand igjen. Vi har blitt bønnhørt.
Den moderne verden har hjulpet oss godt. Hver eneste hverdag så snakker vi sammen en time på Skype. Vi ser hverandre som vi skulle sitte ved samme bord, og de daglige samtalene setter vi begge pris på. Min venn er glad når jeg ringer, for han må holde seg i husets første etasje nå. Gå opp trappa til kjøkken og stue det kan han ikke mer. Ikke uten hjelp og en som støtter, hans kone er på jobb hver dag så han er "lenket" til første etasje nå. Begge armene henger ned, og løfte dem kan han ikke. Men kan nå "slippe" armene ned på bordet, slik at han kan nå tastaturet til sin datamaskin. En spesialbygget stol som NAV har gitt han, den hjelper en god del. Men åpne og flytte på ting er vanskelig nå. Hans kone har laget mat og kaffe, og det står på skrivebordet ved datamaskinen. Hun må også vaske sin mann, barbere han og kle på han, før hun reiser avgårde på arbeidet. For løfte hendene klarer han ikke, ei heller at fingrene holder rundt en barberhøvel.
En kvinne som er av de utskjelte thailandske bardamene, hun har tatt vare på min venn siden januar 2010. De første to årene sammen med en veninne, den ene om dagen den andre om natten. Men de siste årene er det kun den ene, for den andre orket ikke barlivet lenger. I fem år har hun hjulpet han, og aldri spurt om en baht. Hun jobbet i baren i gesthause han bor hvert år, men livet for barjenter kan være tøft. For drøye to år siden klarte hun ikke barlivet lenger, og flyttet hjem til landsbyen igjen. Nå arbeider hun kun i baren, de tre månedene min venn er i Thailand. Når min venn reiser til Norge, så reiser hun hjem til Isan. Hun har en sønn som hun tar seg av, og en enkel og dårlig betalt jobb. Mannen stakk sin vei for 6 år siden, og da måtte hun ta seg av sin sønn alene. De siste to årene, så har hun reist til og fra, for i tre måneder vil hun hjelpe en syk og ganske hjelpeløs norsk mann. I de siste årene, så har min venn hjulpet henne litt økonomisk. Hun lager og serverer mat på ett spisested i landsbyen, men den inntekten vet vi ikke holder. Hun ville så gjerne tjene mer penger, og derfor reiste hun til ett sted det var turister. Håpet vel på å tjene nok der, slik at hun kunne få kjøpt en liten landbit, og med årene bygge sitt eget lille hus. Men det er ingen gullgruve å være barjente i Thailand. På 6 år har hun spart rundt 25.000,- baht, og det rekker så sørgelig lite. Så den støtten hun nå har fått som takk, det gjør at hun kan være sammen med sin sønn og mor. Det lille min venn sender av sin uførepensjon, det sammen med jobben holder nå. Noen få baht klarer hun nå og spare, men land og hus holder det ikke til.
Men i januar-mars når min venn var her, så ga han denne gode kvinnen ett løfte. Hun skulle få sitt eget hus. Hans mor døde i fjor, og hadde en leilighet i Oslo. Det ble en del penger som han delte med sine søsken, for hans mor sin leilighet var gjeldfri. Selv bor han og kona i ett lite hus, som han selv har bygget om. Det var ett lite toetasjes murhus, som ble bygget om fra næringsbygg til bolighus. Alle arbeidene har han selv gjort, og de bor i ett hus som ikke har gjeld. Men må desverre selge nå, og få en leilighet i samme strøk. Alt på ett plan er nå en nødvendighet, og de må flytte fra det hjemmet de selv har bygget opp. De får nok mye mer for huset sentralt i Oslo, enn det en ny leilighet koster. Så hans kone får en solid bankbok når mannen er borte. Pengene for morens leilighet, den delte han til deres to døtre. En del har han lagt til side, og litt legger han til side hver måned. For de pengene får en god kvinne i Thailend, ett hus som takk for den måten hun har tatt vare på han. Mange ganger bedre stell av en enkel kvinne, enn noe sykehus kunne gi han i Norge. Fattig og uten utdannelse er denne kvinnen, som har forbarmet seg over en hjelpeløs norsk mann. Bading, barbering og påkledning, samt hjelpe han med å gi han mat. Sex kan hun ikke hjelpe han med. Det har sykfdommen satt en stopp for, og i lang tid før hun begynte å ta vare på min venn. Men omtanke og hjelp hver dag, det sammen med ett varmt klima nor det er vinter i Norge er til stor hjelp. I år kommer og takken til denne gode kvinnen, som "bare" er en utskjelt "bardame" av rike turister. En som i de "rike" og tankeløse turister, så ofte ser direkte ned på. Jeg og mange jeg kjenner vet i dag bedre, og ser heller opp til de som ikke har så mye. Utdannelse og penger har de ikke, men smil, glede og hjertevarme har de. Vi som bor blant kun thaier vet så godt, hvorfor så mange blir barjenter. Det er den eneste mulighet for inntekt de har. De har ikke noe land de kan dyrke og leve av, for familiene er fattige mennesker ofte fra Isaan og nord i Thailand. Utdannelse har ingen av dem, og de arbeider med det eneste de kan og har utdannelse til. Behage og gjøre livet lysere for de "rike" turistene, og kanskje være heldige å finne en "rik" ektemann. Ett liv for en slik fattig kvinne er ikke lett. De har KUN en ting de kan selge. Seg selv. Tenker vi fra det trygge Norge litt mer over ett menneskets bakgrunn og muligheter, så vil forhåpentligvis de fleste forstå. Men gjør de det? De arbeider med det eneste arbeidet de kan få, og mange må til turiststedene for å få en jobb. Noen er strandselgere, andre lager mat og mange arbeider på hotellene. De mest utskjelte jobber på de mange barene som bardamer. Ett liv jeg vet er både hardt og ofte fornedrene. Veien ut av fattigdom er utdannelse, men det er ikke alle som har økonomi til det. Denne fattige kvinnen fra Isaan som har tatt vare på min venn, hun føyer seg inn i den lange rekken av fattige som ikke fikk god skolegang. Men takk for det gode hun deler og gir andre mennesker.
I går fikk jeg den beste nyheten jeg har fått på lang tid. Min venn har kjøpt flybillett til Thailand. Den andre januar lander han i Thailand, og da står flere mennesker å vente på han. Men nå vet jeg med sikkerhet, at bønner og besøk i templet hjemme ikke hjelper. Dette er det aller siste året vi ser min venn i Thailand. Nå må han kjøres til og fra flyet i rullestol, men den korte veien inne på flyet klarer han å gå.
Hva neste år vil bringe, det vet ingen av oss. Men en ting vet min gode kone, jeg må nok til Norge neste år. Jeg vil ha noen uker sammen med min venn, og trille han rundt i gamle kjente gater. Den siste tiden to gode venner vil se hverandre. For om ett år sitter han nok i rulle stol, det går desverre den veien nå. Etter det blir livet kort, både leger og vi vet det. Kanskje han har elektrisk rullestol med futt i. Da kan vi råkjøre og ha det gøy sammen på gamle kjente steder i Oslo.
Gi meg blomster mens jeg lever heter det. Jeg skal gi min venn blomster mens han lever. Jeg skal gi min venn "blomster" mens han lever. Ikke noen vakker "blomstterbukett", men ett ansikt og ett bustete grått hår han kjenner. Tankene er nok penere enn personen. En vakker bårebukett er ikke så viktig, min venn ser ikke de blomstene.
A.H.
-
Arild Holtet
- Innlegg: 3520
- Registrert: 24 okt 2017, 09:27
Tråden fra Asiaforum og enn venn sitt liv som sakte ebber ut. Men tråden fortsetter i dette forumet til livet er over for min beste venn i livet.
Min beste venn og kollega i livet, er igjen på vinterbesøk i Thailand. Det er hans sjette år i Thailand nå. Det første året var han vår gjest hjemme i huset i Petchabun, med en avsluttende uke i Silver Sand Villa Jomtien. Han kunne løfte sine armer den gangen, og spise med kniv, skje og gaffel Sakte og sikkert har sykdommen ALS festet grepet på han. I dag kan han ikke kle på seg selv. Kan heller ikke bade og barbere seg. Spise med kniv, skje og gaffel, det er en umulighet. Kaffe og en iskald øl, det må drikkes med sugerør. Neste uke blir det neppe skrevet noe, i min tråd krone mot baht. Da skal min kone vår yngste sønn og jeg, besøke vår beste venn nede i Cha Am.
Disse vintrene fra 2009 frem til nå, har gjort hans liv rikere. I årene 2010-2011-2012-2013 og i år 2014, harverdens fineste mennesker tatt vare på han. To barjenter har stelt og vasket han de siste årene, penger har de ALDRI spurt om. De har skiftet på å ta seg av han, og ikke ett sykehus i Norge hadde gjort det bedre. Vet ikke hva som er dypt inne i disse thaiene, men de har en medmenneskelig væremåte som rører meg. Nesten hver eneste dag har vi kontakt på Skype, og det er godt å se hverandre. Hans og mine felles venner og kolegaer, de har glemt han totalt. Han hjalp alle som den dyktige håndtverksmester han var, men når han ikke kan hjelpe noen mer.............Da gidder ingen å ta kontakt, våre kjære venner, kollegaer og landsmenn.
Det rart å tenke på at helt ukjente mennesker og de så ote de utskjelte bardamer, de tok vare på han som er min beste venn. Vi gleder oss til å se han igjen, og gleder oss til å takke verdens fineste mennesker. Bardamer Thailands mest utskjelte menneskegruppe. Nok en gang stor takk dere hjertegode og fine mennesker. Rikdom målt i penger har dere ikke. Men rikdom målt i medmenneskelig det har dere, den rikdommen er så stor at den ikke kan måles.
Det skal bli godt å være sammen med min venn igjen. Prate og le om alle streker og smådævelskap vi gjorde på byggeplassene sammen. Vi har mye å le av, og latteren den finner vi lett sammen. Den 23 mars det året reiste han hjem til Norge. Voksne menn gråter de også, og jeg vet så sikkert at det skjer. Men ikke før vi smilende og leende har vinket farvel. Neste år tror hverken min venn eller jeg at han kommer. Da blir det min tur til å reise, reise opp i ett kaldt klima og finne varmen i ett vennskap og min venn sine øyne. Gi meg blomster mens jeg lever heter det. De vakre gravbukettene, de komer for sent. Min venn ser ikke de blomstene.
A.H.
Min beste venn og kollega i livet, er igjen på vinterbesøk i Thailand. Det er hans sjette år i Thailand nå. Det første året var han vår gjest hjemme i huset i Petchabun, med en avsluttende uke i Silver Sand Villa Jomtien. Han kunne løfte sine armer den gangen, og spise med kniv, skje og gaffel Sakte og sikkert har sykdommen ALS festet grepet på han. I dag kan han ikke kle på seg selv. Kan heller ikke bade og barbere seg. Spise med kniv, skje og gaffel, det er en umulighet. Kaffe og en iskald øl, det må drikkes med sugerør. Neste uke blir det neppe skrevet noe, i min tråd krone mot baht. Da skal min kone vår yngste sønn og jeg, besøke vår beste venn nede i Cha Am.
Disse vintrene fra 2009 frem til nå, har gjort hans liv rikere. I årene 2010-2011-2012-2013 og i år 2014, harverdens fineste mennesker tatt vare på han. To barjenter har stelt og vasket han de siste årene, penger har de ALDRI spurt om. De har skiftet på å ta seg av han, og ikke ett sykehus i Norge hadde gjort det bedre. Vet ikke hva som er dypt inne i disse thaiene, men de har en medmenneskelig væremåte som rører meg. Nesten hver eneste dag har vi kontakt på Skype, og det er godt å se hverandre. Hans og mine felles venner og kolegaer, de har glemt han totalt. Han hjalp alle som den dyktige håndtverksmester han var, men når han ikke kan hjelpe noen mer.............Da gidder ingen å ta kontakt, våre kjære venner, kollegaer og landsmenn.
Det rart å tenke på at helt ukjente mennesker og de så ote de utskjelte bardamer, de tok vare på han som er min beste venn. Vi gleder oss til å se han igjen, og gleder oss til å takke verdens fineste mennesker. Bardamer Thailands mest utskjelte menneskegruppe. Nok en gang stor takk dere hjertegode og fine mennesker. Rikdom målt i penger har dere ikke. Men rikdom målt i medmenneskelig det har dere, den rikdommen er så stor at den ikke kan måles.
Det skal bli godt å være sammen med min venn igjen. Prate og le om alle streker og smådævelskap vi gjorde på byggeplassene sammen. Vi har mye å le av, og latteren den finner vi lett sammen. Den 23 mars det året reiste han hjem til Norge. Voksne menn gråter de også, og jeg vet så sikkert at det skjer. Men ikke før vi smilende og leende har vinket farvel. Neste år tror hverken min venn eller jeg at han kommer. Da blir det min tur til å reise, reise opp i ett kaldt klima og finne varmen i ett vennskap og min venn sine øyne. Gi meg blomster mens jeg lever heter det. De vakre gravbukettene, de komer for sent. Min venn ser ikke de blomstene.
A.H.
-
Arild Holtet
- Innlegg: 3520
- Registrert: 24 okt 2017, 09:27
Denne tråden fra Asiaforum som handler om min beste venn sitt liv som ebber ut, og en STOR takk til de thailandske kvinner som tok så godt vare på han. Kvinner som arbeidet i små barer i Cha Am, som byttet om med å ta vare på en syk og ukjent farang. Ofte har disse damene ett frynsete rykte, men bak denne fasaden finnes det gode og kjærlige mennesker.
Denne tråden har jeg skrevet lite i en stund, og det er en god grunn til det. Min beste venn sitt liv, det renner sakte og sikkert ut nå. Sykdommen ALS er nådeløs og medisiner finnes ikke. Kommer min venn enda en gang til Thailand? Begge armene med hender og fingre, de henger ubrukelig rett ned nå. Han kan ikke spise men blir matet. Kaffe og øl må drikkes med sugerør. Trykke på mobilen er umulig, så den er nå programmert om. Han har problemer med å holde hodet oppe, og gå mer enn 100 meter lar seg ikke gjøre. Snart går han ikke mer. Kommer han til neste år, så er det i rullestol, og med en hjelper som tar seg av han. Den fantastiske thailandske kvinnen som har tatt så fantastisk vare på og stelt han, hun vil igjen stelle og passe han i kanskje tre nye måneder. Men kommer han en gang til? Kona tror på det, og vårt husalter har allerede vært i bruk.
Neste år er neste år, for igjen har to gode venner vært sammen. Igjen var det i Soi Bus Station i Cha Am. Min beste venn og kollega i mitt voksne liv, og en venn jeg ikke får beholde så lenge. Jeg ser på bildene og må stoppe å skrive litt. Voksne menn eller store gutter, de gråter de også. Jeg er ikke noe untak fra den regelen. Ikke bare for jeg er trist, men også i takknemlighet til to kvinner som har tatt vare på han. Det startet med to kvinner som begge jobbet som barjenter i Cha Am. De velkjente utskjelte kvinner, som kanskje ikke får en annen jobb. Å bli "kjøpt ut" fra baren av en kunde, er vel ikke ønskedrømmen for noen kvinne. Det er frivillig hører jeg, men mange blir presset av bareierene. Min venn så dette første året og likte det lite, da jentene viste tydelig at de helst ville slippe. De fattige barjentene fra Isaan kan velge, men har de økonomi til det? Han gjorde det ganske enkelt, og på sin måte å si takk for hjelpen. Han kjøpte ut jentene hver kveld, men de behøvde ikke bli med han til hans rom. I steden var de sammen og spiste og hadde det hyggelig sammen. Disse to barjentene stelte og laget mat for han, for alt da hadde han store problemer rent fysisk.
Neste året i fjor var det enda værre, og de byttet på med å ta vare på han. Den som hjalp han mest, hun drev billijardsalongen til Cha-Am My Home. Hun måtte sove i samme rommet, og hjelpe han på wc om natta. Barbere han og vaske han var hennes jobb. Den andre hjelp til på dagen. To kvinner han aldri før hadde sett, de tok vare på en syk og sakte døende nordmann. En medmenneskelig som jeg bøyer meg for. De fikk ikke penger direkte for det de gjorde, men han kjøpte dem ut av baren, og holdt dem ned mat og drikke. Men noen gaver det fikk de begge.
De siste to månedene i fjor, så skulle den ene ha barn. Hun og mannen drev ett lite motorverksted, så da flyttet de til ett rimeligere lokale litt langt unna. Da var det kun en av de to, som var igjen og tok vare på min venn. Noe hun gjorde på aller aller beste og medmenneslkelige måte, og slik som sex det var fysisk umulig. Mange vil nok tenke i slike baner, men han er ferdig med det for resten av livet. Det er noen år siden det, i ett liv som ikke vil vare lenge. Jeg så hvor mye mer redusert han var i fjor, og sa til min kone at kanskje kom han aldri til Thailand mer. Men det mente kona ville gå greit. Hvor mange bønner med lys, blomsterkranser og røkelse kona hadde sist år, det vet jeg ikke tallet på. Men de bønnene var det mange av, og vi BLE bønnhørt.
Natt og dag i to måneder året 2014, tok en omsorgsfull "barjente" vare på en syk norsk mann. I år var arbeidsmengen større, og alene tok hun vare på men beste venn i neste tre måneder. Hun drev i sin tid ett bra firma sammen med sin mann, men han fant en yngre og penere jente. Glemt var kona, sønnen og firmaet de hadde bygget opp sammen. Livet er desverre ofte slik i Thailand.
I år kom hennes sønn ned, slik som han gjorde i fjor. De har blitt gode venner disse to, min gode venn og pleieren sin sønn. Han spanderte en hel uke på sin pleier sin bror og kone, som aldri hadde vært utenfor Isaan. Nå skulle de bo på hotell med svømmebasseng, og stranda med sjø og strandgleder like ved. Desverre kunne ikke min venn være med, for den avstanden var 150 meter. Men han var sammen med dem i hotellets lille svømmebasseng. Det lå i 2 etg. der rommet var, og hadde en enkel trapp han kunne bruke. Alle hadde vi herlige dager sammen, og mange herlige myke mørke kvelder med god mat. Nå tenker jeg igjen. Kommer min beste venn neste år? Vel jeg skal opp til Norge å besøke han i år. Det er min tur til å reise nå. Men husaltere tar imot bønner og blomsterkranser. Min gode kone tror fast på, at vi ser vår venn også til neste år. Jeg håper det. For når min venn er borte, så er jeg brått så usigelig "fattig". Hver eneste dag holder vi kontakten på Skype, og en dag så logger han seg ikke på. Den dagen orker jeg ikke tenke på nå, og jeg vet at de tårene kan INGEN stoppe.
Men denne tråden er ikke kun om min venn og meg. Men en takk til de utrolig medmenneskelige og vennlige thaier. Jeg vet at denne tråden ender som livet. Den slutter når ett liv er over. Men i siste kapittel i denne tråden en takk til vennlige thaier, da skal jeg ta med bilder og hvordan min venn har takket. DEN takken er enormt stor, og løfter en barjente sitt liv ett stort hakk oppover. Da er denne tråden over, og jeg bøyer meg i respekt og takknemlighet, for hva enkle gode mennesker har gjort for en norsk mann de før ikke kjente. Takk til vennlige thaier, som tar så god god vare på min beste venn tre måneder i vinterhalvåret.
A.H.
Denne tråden har jeg skrevet lite i en stund, og det er en god grunn til det. Min beste venn sitt liv, det renner sakte og sikkert ut nå. Sykdommen ALS er nådeløs og medisiner finnes ikke. Kommer min venn enda en gang til Thailand? Begge armene med hender og fingre, de henger ubrukelig rett ned nå. Han kan ikke spise men blir matet. Kaffe og øl må drikkes med sugerør. Trykke på mobilen er umulig, så den er nå programmert om. Han har problemer med å holde hodet oppe, og gå mer enn 100 meter lar seg ikke gjøre. Snart går han ikke mer. Kommer han til neste år, så er det i rullestol, og med en hjelper som tar seg av han. Den fantastiske thailandske kvinnen som har tatt så fantastisk vare på og stelt han, hun vil igjen stelle og passe han i kanskje tre nye måneder. Men kommer han en gang til? Kona tror på det, og vårt husalter har allerede vært i bruk.
Neste år er neste år, for igjen har to gode venner vært sammen. Igjen var det i Soi Bus Station i Cha Am. Min beste venn og kollega i mitt voksne liv, og en venn jeg ikke får beholde så lenge. Jeg ser på bildene og må stoppe å skrive litt. Voksne menn eller store gutter, de gråter de også. Jeg er ikke noe untak fra den regelen. Ikke bare for jeg er trist, men også i takknemlighet til to kvinner som har tatt vare på han. Det startet med to kvinner som begge jobbet som barjenter i Cha Am. De velkjente utskjelte kvinner, som kanskje ikke får en annen jobb. Å bli "kjøpt ut" fra baren av en kunde, er vel ikke ønskedrømmen for noen kvinne. Det er frivillig hører jeg, men mange blir presset av bareierene. Min venn så dette første året og likte det lite, da jentene viste tydelig at de helst ville slippe. De fattige barjentene fra Isaan kan velge, men har de økonomi til det? Han gjorde det ganske enkelt, og på sin måte å si takk for hjelpen. Han kjøpte ut jentene hver kveld, men de behøvde ikke bli med han til hans rom. I steden var de sammen og spiste og hadde det hyggelig sammen. Disse to barjentene stelte og laget mat for han, for alt da hadde han store problemer rent fysisk.
Neste året i fjor var det enda værre, og de byttet på med å ta vare på han. Den som hjalp han mest, hun drev billijardsalongen til Cha-Am My Home. Hun måtte sove i samme rommet, og hjelpe han på wc om natta. Barbere han og vaske han var hennes jobb. Den andre hjelp til på dagen. To kvinner han aldri før hadde sett, de tok vare på en syk og sakte døende nordmann. En medmenneskelig som jeg bøyer meg for. De fikk ikke penger direkte for det de gjorde, men han kjøpte dem ut av baren, og holdt dem ned mat og drikke. Men noen gaver det fikk de begge.
De siste to månedene i fjor, så skulle den ene ha barn. Hun og mannen drev ett lite motorverksted, så da flyttet de til ett rimeligere lokale litt langt unna. Da var det kun en av de to, som var igjen og tok vare på min venn. Noe hun gjorde på aller aller beste og medmenneslkelige måte, og slik som sex det var fysisk umulig. Mange vil nok tenke i slike baner, men han er ferdig med det for resten av livet. Det er noen år siden det, i ett liv som ikke vil vare lenge. Jeg så hvor mye mer redusert han var i fjor, og sa til min kone at kanskje kom han aldri til Thailand mer. Men det mente kona ville gå greit. Hvor mange bønner med lys, blomsterkranser og røkelse kona hadde sist år, det vet jeg ikke tallet på. Men de bønnene var det mange av, og vi BLE bønnhørt.
Natt og dag i to måneder året 2014, tok en omsorgsfull "barjente" vare på en syk norsk mann. I år var arbeidsmengen større, og alene tok hun vare på men beste venn i neste tre måneder. Hun drev i sin tid ett bra firma sammen med sin mann, men han fant en yngre og penere jente. Glemt var kona, sønnen og firmaet de hadde bygget opp sammen. Livet er desverre ofte slik i Thailand.
I år kom hennes sønn ned, slik som han gjorde i fjor. De har blitt gode venner disse to, min gode venn og pleieren sin sønn. Han spanderte en hel uke på sin pleier sin bror og kone, som aldri hadde vært utenfor Isaan. Nå skulle de bo på hotell med svømmebasseng, og stranda med sjø og strandgleder like ved. Desverre kunne ikke min venn være med, for den avstanden var 150 meter. Men han var sammen med dem i hotellets lille svømmebasseng. Det lå i 2 etg. der rommet var, og hadde en enkel trapp han kunne bruke. Alle hadde vi herlige dager sammen, og mange herlige myke mørke kvelder med god mat. Nå tenker jeg igjen. Kommer min beste venn neste år? Vel jeg skal opp til Norge å besøke han i år. Det er min tur til å reise nå. Men husaltere tar imot bønner og blomsterkranser. Min gode kone tror fast på, at vi ser vår venn også til neste år. Jeg håper det. For når min venn er borte, så er jeg brått så usigelig "fattig". Hver eneste dag holder vi kontakten på Skype, og en dag så logger han seg ikke på. Den dagen orker jeg ikke tenke på nå, og jeg vet at de tårene kan INGEN stoppe.
Men denne tråden er ikke kun om min venn og meg. Men en takk til de utrolig medmenneskelige og vennlige thaier. Jeg vet at denne tråden ender som livet. Den slutter når ett liv er over. Men i siste kapittel i denne tråden en takk til vennlige thaier, da skal jeg ta med bilder og hvordan min venn har takket. DEN takken er enormt stor, og løfter en barjente sitt liv ett stort hakk oppover. Da er denne tråden over, og jeg bøyer meg i respekt og takknemlighet, for hva enkle gode mennesker har gjort for en norsk mann de før ikke kjente. Takk til vennlige thaier, som tar så god god vare på min beste venn tre måneder i vinterhalvåret.
A.H.
-
Arild Holtet
- Innlegg: 3520
- Registrert: 24 okt 2017, 09:27
Nok en gang så klarte min beste venn og kollega gjennom 40 år, klart å reise til Thailand som han har blitt så glad i. Min kone og jeg reiste ned til Cha Am for å møte han den gangen også. Men desverre så har sykdommen ALS gjort han 100% avhengig av andre mennesker. I dag henger armene som to dårlige taustomper, og han må ha hjelp for å gå mer enn 5 meter. Men Norge er ett land som vi kan takke mye for. Min venn har med en hjelper som ULOBA betaler også som en hjelper til Thailand. De betaler hjelperen lønn, fri flyreise og gratis hotell. Når man ikke kan spise selv, vaske seg eller gå på wc, da MÅ man ha en hjelper og Norge tar vare på sine. Rullestolen er hans "beste venn" i hverdagen nå, men tungt i vinternorge med isete og vanskelige fortau å ta seg frem på. Samt at vinter og kulde gjør livet enda værre.
Men den kvinnen som har hjulpet han siden 2010 har ikke lønn fra Norge, hun har tatt fri fra sin jobb som massør og reist ned til han. Hennes lønn betaler min venn av egen lomme. Første gangen min venn var i Cha Am så arbeidet hun som bestyrer i en bar/billiardsalong. Langt fra hus og sin sønn, da det ikke finnes arbeide der hun kommer fra. Ett fantastisk fint menneske som vet å hjelpe folk, og tilhører det så utskjelte yrket med fellesnavnet "Bardame". Den måten hun har tatt vare på min venn ca 3 måneder fra januar til og med april hvert år, har gjort at min venn har fått varme på så mange måter. Ja og sex tenker de som ikke vet bedre. Han er ikke i stand til det med sin sykdom. Ett ukjent menneske har tatt vare på han, vasket, stelt, kledd av og på han og matet han i alle disse årene. En takk til dette så fine menneske, som har en utrolig nestekjærlighet for andre mennesker.
Det er uforståelig for legene at han enda lever, kanskje de 3 positive månedene i Cha Am i Thailand har hevet leveinstinktet, og gitt ekstra positive tanker som på en merkelig måte har forlenget livet. Min kone har offret jevnlig på vårt lille husalteret, og hun var helt sikker på at min venn også nå kom til Thailand. Buddha hjelper de gode er hennes ord, og da der legene ikke kan gjøre noe.
Ordtaket gi meg blomster mens jeg lever, er ett ordtak jeg på mange måte lever etter. Sent i oktober 2015 så reiste jeg til Norge, KUN for å være sammen med min venn. Disse ukene fikk frem latter og minner som vi har masse av sammen. En øl eller felr på Vålerenga Vertshus hver kveld fikk og opp latterdøra. Hva denne turen ville koste var for kona uvesentlig, det viktigste var at to mennesker skulle få være sammen. Men store menn gråter de også. Når to venner gir hverandre en god bamseklem, da rister det litt i to gamle menn sine kropper og øyet er ikke tørt. Heldigvis at liver er sånn.
Så nok en gang pakket vi bilen og konas søster tar seg av våre to yngste gutter, og igjen reiser ned til Cha Am som er så viktig for min gode kone og meg. En tur på 800 kilometer tur retur føles ikke så lang, den bringer venner sammen. Igjen skal vi se den lille soien Soi Bus Stop i Cha Am, og være sammen med mennesker som vi begge er glade i. Min venn blir ikke lenge denne gangen, og reiser hjem lenge før jul. Jeg vet at avskjeden får to gamle menn til å få følelser. Igjen skal vi gråte se litt ned, for voksne menn skal jå ikke gråte. De er jo voksne. To kropper som rister litt i en bamseklem til avskjed, det klarer ingen av oss å stoppe og godt er det.
Men dagene vi er sammen er så viktige, så fuktige øyne er bare naturlig. Hyggelige måltider med sjømat og litt attåt ble det, og jeg latterdøra blir åpnet da vi prater om alle streker vi gjorde på byggeplasser, som fikk ganske mange byggeledere til å bli fortvila. Se igjen kvinnen som kanskje på sin medmenneskelige varme måte har forlenget min venn sitt liv, den utskjelte "Bardamen" som kanskje har mer medfølelse enn en sykepleier. Takk for at slike mennesker finnes.
Kanskje kommer vår venn til Thailand og Cha Am i januar eller februar i dette året 2018. Varmen og venner gjør at han på en merkelig måte blomstrer litt opp. Men siste turen i desember 2017, så var han bundet til rullestolen og hadde ingen kontroll over armer og bein. Fremdeles har han Cha Am i tankene, og en fattig thaikvinne får "lønn" av han nå. Penger hun ALDRI kunne tjene i vanlig arbeide eller i en bar. Min venn har takket henne på sin måte, og det falleferdige skuret hun, sønnen og moren bodde i er byttet ut med tt pent moderne hus. Land og hus er betalt av min venn sin lomme, og denne så gode kvinnen har ett bra hus nå. Det er så velfortjent for en som ikke eide noe, bare sin egen kropp og omtrent ikke utdannelse. Ingen vet hvor lenge min venn vil leve nå, plutselig en dag er det musklene rundt hjerte eller lunger som ikke fungerer. Da er livet over. Da er og denne tråden over. Men bilder av huset og når det bygges skal jeg legge inn i tråden. Men da er ett liv over.
A.H.
Men den kvinnen som har hjulpet han siden 2010 har ikke lønn fra Norge, hun har tatt fri fra sin jobb som massør og reist ned til han. Hennes lønn betaler min venn av egen lomme. Første gangen min venn var i Cha Am så arbeidet hun som bestyrer i en bar/billiardsalong. Langt fra hus og sin sønn, da det ikke finnes arbeide der hun kommer fra. Ett fantastisk fint menneske som vet å hjelpe folk, og tilhører det så utskjelte yrket med fellesnavnet "Bardame". Den måten hun har tatt vare på min venn ca 3 måneder fra januar til og med april hvert år, har gjort at min venn har fått varme på så mange måter. Ja og sex tenker de som ikke vet bedre. Han er ikke i stand til det med sin sykdom. Ett ukjent menneske har tatt vare på han, vasket, stelt, kledd av og på han og matet han i alle disse årene. En takk til dette så fine menneske, som har en utrolig nestekjærlighet for andre mennesker.
Det er uforståelig for legene at han enda lever, kanskje de 3 positive månedene i Cha Am i Thailand har hevet leveinstinktet, og gitt ekstra positive tanker som på en merkelig måte har forlenget livet. Min kone har offret jevnlig på vårt lille husalteret, og hun var helt sikker på at min venn også nå kom til Thailand. Buddha hjelper de gode er hennes ord, og da der legene ikke kan gjøre noe.
Ordtaket gi meg blomster mens jeg lever, er ett ordtak jeg på mange måte lever etter. Sent i oktober 2015 så reiste jeg til Norge, KUN for å være sammen med min venn. Disse ukene fikk frem latter og minner som vi har masse av sammen. En øl eller felr på Vålerenga Vertshus hver kveld fikk og opp latterdøra. Hva denne turen ville koste var for kona uvesentlig, det viktigste var at to mennesker skulle få være sammen. Men store menn gråter de også. Når to venner gir hverandre en god bamseklem, da rister det litt i to gamle menn sine kropper og øyet er ikke tørt. Heldigvis at liver er sånn.
Så nok en gang pakket vi bilen og konas søster tar seg av våre to yngste gutter, og igjen reiser ned til Cha Am som er så viktig for min gode kone og meg. En tur på 800 kilometer tur retur føles ikke så lang, den bringer venner sammen. Igjen skal vi se den lille soien Soi Bus Stop i Cha Am, og være sammen med mennesker som vi begge er glade i. Min venn blir ikke lenge denne gangen, og reiser hjem lenge før jul. Jeg vet at avskjeden får to gamle menn til å få følelser. Igjen skal vi gråte se litt ned, for voksne menn skal jå ikke gråte. De er jo voksne. To kropper som rister litt i en bamseklem til avskjed, det klarer ingen av oss å stoppe og godt er det.
Men dagene vi er sammen er så viktige, så fuktige øyne er bare naturlig. Hyggelige måltider med sjømat og litt attåt ble det, og jeg latterdøra blir åpnet da vi prater om alle streker vi gjorde på byggeplasser, som fikk ganske mange byggeledere til å bli fortvila. Se igjen kvinnen som kanskje på sin medmenneskelige varme måte har forlenget min venn sitt liv, den utskjelte "Bardamen" som kanskje har mer medfølelse enn en sykepleier. Takk for at slike mennesker finnes.
Kanskje kommer vår venn til Thailand og Cha Am i januar eller februar i dette året 2018. Varmen og venner gjør at han på en merkelig måte blomstrer litt opp. Men siste turen i desember 2017, så var han bundet til rullestolen og hadde ingen kontroll over armer og bein. Fremdeles har han Cha Am i tankene, og en fattig thaikvinne får "lønn" av han nå. Penger hun ALDRI kunne tjene i vanlig arbeide eller i en bar. Min venn har takket henne på sin måte, og det falleferdige skuret hun, sønnen og moren bodde i er byttet ut med tt pent moderne hus. Land og hus er betalt av min venn sin lomme, og denne så gode kvinnen har ett bra hus nå. Det er så velfortjent for en som ikke eide noe, bare sin egen kropp og omtrent ikke utdannelse. Ingen vet hvor lenge min venn vil leve nå, plutselig en dag er det musklene rundt hjerte eller lunger som ikke fungerer. Da er livet over. Da er og denne tråden over. Men bilder av huset og når det bygges skal jeg legge inn i tråden. Men da er ett liv over.
A.H.
- Vedlegg
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-