En takk til vennlige thaier.
Så er spørsmålet om presten er noe renere enn klokkeren da? Alle har rett til en mening, men, da bør man også leve opp til det.
[/quote]
katolske prester ja det virker
som de ynder " korguttenes" rene
gutte skrik, pedofile omtrent samtlige,!
... er det slik mon tro i alle mans dominerte
" trosamfunn"..
[/quote]
katolske prester ja det virker
som de ynder " korguttenes" rene
gutte skrik, pedofile omtrent samtlige,!
... er det slik mon tro i alle mans dominerte
" trosamfunn"..
Det perfekte liv er å ikke jakte på det perfekte liv. 
-
MrDemongas
- Innlegg: 1034
- Registrert: 25 okt 2017, 20:00
Mitt første forholdt til ei thaidame var ei som jobbet i mediabransjen. TV. Hun var i administrasjonen og var ganske godt lønnet. Men etter hvert forsto jeg at dama var ei grisk hurpe som utelukkende var ute etter penger og da mine i særdeleshet. Hun forsto etter litt at jeg var for smart for henne og krokodilletårer ble produsert på løpende bånd. Det ble noen turer til bkk på grunn av henne og jeg fikk sett, smakt og spist mye bra. Men at noen lar seg lure, det forstår jeg godt.Nap skrev: ↑09 des 2017, 12:41 Jeg visste jo fra AF at den som stiller seg kritisk til at bardamer har blitt akkurat det fordi det var enste mulighet, så ville "se ned på kortet" dras med en gang. Forutsigbart og billig.
Nei, kom heller med argumenter. Har dere noen sanne historier som setter min kones fattige oppvekst og harde jobbing for en bedre tilværelse i skyggen, kan det være jeg skifter mening.
Men ellers kunne man jo snu på flisa å spørre hvorfor noen menn finner bardamer så givende?
Jeg traff etter en stund et strålende eksemplar av arten Isandame. Vi er gift på 10-ende året og har to barn. Et hardt arbeidende menneske som ved en tilfeldighet dukket opp på min vei gjennom livet. Og det var ikke i en bar. Jeg har ingen ting imot bardamer, men det var altså ikke der jeg traff min kone.
- Vedlegg
-
Det perfekte liv er å ikke jakte på det perfekte liv.
En "ulykke" kan ramme selv den beste, heter det.
Jeg tror at den som roter seg inn i et forhold hvor gjensidig tillit og respekt fordufter, bør komme ut av det jo før jo heller.
Før det ender med en tragisk media historie som inkluderer plankedress, i verste fall.
Jeg tror at den som roter seg inn i et forhold hvor gjensidig tillit og respekt fordufter, bør komme ut av det jo før jo heller.
Før det ender med en tragisk media historie som inkluderer plankedress, i verste fall.
-
Arild Holtet
- Innlegg: 3520
- Registrert: 24 okt 2017, 09:27
Du tok med deg en god del sakelige ting, og ting som de som ikke gjør annet enn å drikke seg snydens og er på jakt etter sex ikke ser. Du vet og jeg vet og mange med oss: Det er lettere å kritisere enn å forstå.Noodle skrev: ↑09 des 2017, 14:45 Det er besvart både direkte og indirekte i denne eller den andre tråden. Penger. Ofte gode penger. Jeg kjenner kvinner som jobber i en bar i Bangkok der de tjener i snitt rundt 40000 i måneden uten å selge annet enn drinker. (Og skulle de møte menn de liker i den baren, og disse går ikke med hvem som helst, er mennene som frekventerer baren av typen som betaler godt, og skjemmer dem bort på noen av byens fineste restauranter, noe flere av dem med sine jet-set-tilværelser dokumenterer billedlig på Facebook).
Jeg kjenner en utdannet kvinne som velger å jobbe i bar fordi hun i baren tjener 10000 baht (+ gratis kost og losji) + drinkepenger. Dette utgjør mer enn det hun tjente med universitetsutdannelse som statsviter (oversatt av meg fra political science). Da tjente hun 16000 baht i måneden. Hun selger ikke sex, men hun legger ikke skjul på at hun er ute etter en mann. Det innebærer selvsagt dating, men hun har heldigvis råd til å være kresen. Det å møte nye menn etter bruddet med sin eksmann var vanskelig da hun jobba på kontor i Chaiyaphum. Men den gang hadde hun thaimann, og de klarte seg godt på to inntekter. Alene, med to barn (dog med eksmann som stiller opp for barna), og to eldre foreldre som driver en liten restaurant, var det derimot ikke nok.
(Hun her har i løpet av de siste årene blitt en av mine beste venner).
Alle jeg fortsatt har kontakt med av de som jobber (eller har jobbet) i bar, har for øvrig høyere utdannelse.
Etter mange år med regelmessige turer til Phuket ser jeg også hvordan kvinnene hopper rundt i ulike yrker. Bar, hotell, restaurant/cafe.
Det er ingen tvil om hvor de tjener mest penger dersom de havner i rett bar.
Jeg kjenner for ordens skyld ingen som arbeider i gogo-bar (hun jeg nevnte fra cowboy er en jeg tar noen drinker med på tur, men ikke en jeg kjenner godt). Jeg vet selvsagt at livet i hardcore gogo-barer, eller i beerbarer i red light-områder, tar på, at mange blir preget av livet, og at livet i de råeste barene er langt tøffere enn livet i barer av den typen jeg frekventerer mest.
Men barene i Thailand er langt mer enn disse barene, og jeg klarer uansett ikke å kritisere kvinnene som jobber i de tøffeste av dem. Ofte er dette hardtarbeidende kvinner uten særlig mange reelle muligheter. Det er ikke deres feil at de slutta skolen etter få år, og etter å ha lest og hørt om det underbetalte fabrikklivet i Thailand, skjønner jeg godt at de heller velger et håp i form av prostitusjon. I det ligger i hvert fall potensielt mye penger og muligheten til å skyte gullfuglen med å møte en snill mann som kan endre alt for både henne, barna de ofte har, og øvrig familie.
A.H.
-
Arild Holtet
- Innlegg: 3520
- Registrert: 24 okt 2017, 09:27
Vil overføre denne tråden fra Asiaforum og slik var fortsettelsen.
Nok en gang sender jeg thaiene min takknemlighet. Min beste venn og kolega siden 1970 åra, er nok en gang i Cha Am. Stedet han falt så totalt for. Som jeg har fortalt, så har han ALS. Sakte blir musklene i kroppen svakere. Det er vel ca. 11 måneder siden han var der sist. Det ble to reiser dit i fjor. Nok ett år skulle han være i stand til, å se solen stå opp og farge havet i en sølvfarge. Nok en gang skulle han få høre suset fra havet, å høre bølgene slå mot stranda. Og aller viktigst: Nok en gang, skal de vennlige myke mennesker ta vare på han.
Vi reiste hjemmefra midt på natta, den 14 januar. Hentet han på flyplassen, og kjørte direkte til Cha Am. Hvert sekund er verdifullt for han nå. Vi pratet i vei om alle våre sinnsvake sprell, som vi gjorde på byggeplasser som unge blikkenslagersvenner. Senere tok vi mesterbrev sammen, og drev firma i samme lokale. Er masse som skjer av godt og vondt, men vi holdt sammen men med hvert vårt firma. Husker alle de gangene vi maste på penger, og fakturaene som aldri ble betalt. Fremgang og nedturer gikk hånd i hånd. Vi hadde mye å prate om i år, for snart så lukker han sin siste "dør" bak seg. Da sitter jeg alene med minnene, og aldri skal vi drikke vår kaffe sammen mer. Jeg har vært syk hele livet, og han støttet meg mange ganger. Men så er det den som ikke er bra, som skal bli eldst. Verden kan gi oss mange merkelige opplevelser.
Både eieren av gest house og jentene på baren jublet. De var ikke sikre på om han kom i år. I år kan han ikke løfte ett ølglass, men må drikke øl med sugerør. Skjære opp kjøttkake med kniv, det er nå helt umulig. Ertet han med kaffe og sugerør, festet til ett brett på rullestolen. Vi vet begge to, at det er den veien det går. Vi lo godt begge to. Vi så begge for oss en rullestol i full fart, mens kaffen skvulpa over i koppen. Vi fant en fin kopp på 7-Eleven, som hadde ett lokk og hull til sugerør. Vi var enige om at den var bra, og må nok tas i bruk neste år. Julepynten i 7-Eleven, den henger der sikkert til neste år også. Vi synes begge det var hyggelig, å se en snerten liten ende gå ned soien.
Jentene på baren jublet når de så han. Den ene av dem, hadde akurat kommet tilbake. Hun hadde stelt sin syke mor, og kom to dager før oss. Selvfølgelig hadde min venn sendt henne 5000,-kroner, for moren begynte å bli syk i mai i fjor. De så han var redusert en del, siden siste gangen han var der i fjor. Det ble fullt party med mat på kvelden, og en jente på hver side som matet han. Samt løftet opp hans ølglass. I ett lite hundredels sekund, så jeg den han hadde hjulpet med penger bli trist. Han klarte ikke å styre skjeen med maten, og den falt på gulvet. Det gikk en slags skygge av smerte, over hennes ansikt når det skjedde. Hun forsto at deres norske venn, kansje aldri hadde styrke til nok en tur til Cha Am. Men når ha så opp, så var hun like smilende, glad og munter. Han fikk ikke lov å betale en baht, for noen av de hyggelige matkveldene de ga han. De fikk og fatt i en god lenestol, som skulle være hans og på hans faste plass. Vi var der i 4 dager, og så reiste vi hjem igjen. Jentene ba meg ikke være bekymret, for de skulle ta seg godt av han. Det var jeg ganske så sikker på.
Vi kom ned igjen efter en uke, og ble der i nok 4 dager. De som eier stedet vi lå på, lo godt og sa min venn hadde hatt det fint. Hver morgen kom det to eller flere jenter, de samlet sammen hans tøy og sendte det til vask. Hadde fått en spesialpris på vask, som var billigere enn det thaiene selv betalte. Innehaveren viste at min venn, hadde hjulpet med penger til medisiner til den enes mor. Hver morgen var to av jentene med han i dusjen, badet, vasket han grundig og barberte han. De er merkelig disse thaiene. Er så blyge på mange måter, men når noen skal hjelpes er blygheten borte. Vel når myke kvinnehender vasker en mann, så skjer det jo noe med oss menn. Jentene lo og sa: Det er naturlig det, og så mye enklere å vaske da. Han måtte jo le selv, for det var ikke noe vits i å gråte. Det hendte at en av jentene sov hos han. Han var på baren hos dem, helt til baren ble stengt. Eh pluss to timer. Den lokale politimannen, hadde glemt å reparere klokka sa han. Da fulgte alle sammen han opp, og sørget for å bade og vaske han godt. De tørket og masserte han, og tok på han rene klær. En eller to av jentene, sov på gulvet ved siden av han. De var redde for at han skulle falle ut av senga, og kansje streve mye med å komme seg opp. Om morgenen åpnet de verandadøra, så lyset og sola kunne komme inn. En av jentene, hentet kaffe til han hver morgen. Det ble en myk og fin start på dagen. Det var aldri snakk om sex, selv om de badet nakne sammen. De har ikke mye skolegang de jentene. Men de har høyeste Universitets Master Professor Degree i Medmenneskelighet, og det med toppkarakterer med pluss. Jeg har masse å takke disse vennlige thaier for. Hva hadde verden vært uten dem?
Vi var ute å spiste sjømat noen ganger, i fiskerlandsbyen i Cha Am. Da sa jentene til oss, at den tiden tilhørte min venn og meg. De viste vi hadde så mye å prate om. Det hadde vi også, og lo av rullestolen med kaffe og sugerør. Men dagen kom da vi måtte reise hjem. Vi ga hverandre en "knusklem", og sa at vi nok skulle sees igjen. Jeg vet ikke og jentene så det på meg. Hun ene kom bort og sa til meg på thai. Vi vet dere har det vondt nå, men vi skal ta vare på han på beste måte. Onkelen til den ene av de, skal kjøre han til flyplassen. Ikke dyrt vil jeg si. Tur retur for sjaføren Cha Am til Bangkok flyplass, koster 1100,- baht tror ikke det er for dyrt. Tror at to av jentene blir med, og ser han vel av gårde.
Vi håper alle å se han igjen, men tiden ruller i nedoverbakke nå. Soi Buss Stop i Cha Am, vil for evig og alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Stedet der alle de ansatte jentene, tok vare på min aller beste venn i gjennom 40 år. De skulle bare vist hvor takknemlig jeg er. Vi var glade som to skolegutter når vi var sammen. Men nå når jeg sitter å skriver alene, så savner jeg min venn. Ser på bildene og HÅPER på enda noen stunder, da vi kan være sammen igjen. I slike stunder blir man så "fattig". Tårene kommer da man minnes, og sitter alene og husker tilbake i tid. Takk til dere enkle snille thaier, dere ga min beste venn dager fyllt av glede. Skulle ønske verden var full av, slike enkle og gode mennesker som dere.
A.H.
Nok en gang sender jeg thaiene min takknemlighet. Min beste venn og kolega siden 1970 åra, er nok en gang i Cha Am. Stedet han falt så totalt for. Som jeg har fortalt, så har han ALS. Sakte blir musklene i kroppen svakere. Det er vel ca. 11 måneder siden han var der sist. Det ble to reiser dit i fjor. Nok ett år skulle han være i stand til, å se solen stå opp og farge havet i en sølvfarge. Nok en gang skulle han få høre suset fra havet, å høre bølgene slå mot stranda. Og aller viktigst: Nok en gang, skal de vennlige myke mennesker ta vare på han.
Vi reiste hjemmefra midt på natta, den 14 januar. Hentet han på flyplassen, og kjørte direkte til Cha Am. Hvert sekund er verdifullt for han nå. Vi pratet i vei om alle våre sinnsvake sprell, som vi gjorde på byggeplasser som unge blikkenslagersvenner. Senere tok vi mesterbrev sammen, og drev firma i samme lokale. Er masse som skjer av godt og vondt, men vi holdt sammen men med hvert vårt firma. Husker alle de gangene vi maste på penger, og fakturaene som aldri ble betalt. Fremgang og nedturer gikk hånd i hånd. Vi hadde mye å prate om i år, for snart så lukker han sin siste "dør" bak seg. Da sitter jeg alene med minnene, og aldri skal vi drikke vår kaffe sammen mer. Jeg har vært syk hele livet, og han støttet meg mange ganger. Men så er det den som ikke er bra, som skal bli eldst. Verden kan gi oss mange merkelige opplevelser.
Både eieren av gest house og jentene på baren jublet. De var ikke sikre på om han kom i år. I år kan han ikke løfte ett ølglass, men må drikke øl med sugerør. Skjære opp kjøttkake med kniv, det er nå helt umulig. Ertet han med kaffe og sugerør, festet til ett brett på rullestolen. Vi vet begge to, at det er den veien det går. Vi lo godt begge to. Vi så begge for oss en rullestol i full fart, mens kaffen skvulpa over i koppen. Vi fant en fin kopp på 7-Eleven, som hadde ett lokk og hull til sugerør. Vi var enige om at den var bra, og må nok tas i bruk neste år. Julepynten i 7-Eleven, den henger der sikkert til neste år også. Vi synes begge det var hyggelig, å se en snerten liten ende gå ned soien.
Jentene på baren jublet når de så han. Den ene av dem, hadde akurat kommet tilbake. Hun hadde stelt sin syke mor, og kom to dager før oss. Selvfølgelig hadde min venn sendt henne 5000,-kroner, for moren begynte å bli syk i mai i fjor. De så han var redusert en del, siden siste gangen han var der i fjor. Det ble fullt party med mat på kvelden, og en jente på hver side som matet han. Samt løftet opp hans ølglass. I ett lite hundredels sekund, så jeg den han hadde hjulpet med penger bli trist. Han klarte ikke å styre skjeen med maten, og den falt på gulvet. Det gikk en slags skygge av smerte, over hennes ansikt når det skjedde. Hun forsto at deres norske venn, kansje aldri hadde styrke til nok en tur til Cha Am. Men når ha så opp, så var hun like smilende, glad og munter. Han fikk ikke lov å betale en baht, for noen av de hyggelige matkveldene de ga han. De fikk og fatt i en god lenestol, som skulle være hans og på hans faste plass. Vi var der i 4 dager, og så reiste vi hjem igjen. Jentene ba meg ikke være bekymret, for de skulle ta seg godt av han. Det var jeg ganske så sikker på.
Vi kom ned igjen efter en uke, og ble der i nok 4 dager. De som eier stedet vi lå på, lo godt og sa min venn hadde hatt det fint. Hver morgen kom det to eller flere jenter, de samlet sammen hans tøy og sendte det til vask. Hadde fått en spesialpris på vask, som var billigere enn det thaiene selv betalte. Innehaveren viste at min venn, hadde hjulpet med penger til medisiner til den enes mor. Hver morgen var to av jentene med han i dusjen, badet, vasket han grundig og barberte han. De er merkelig disse thaiene. Er så blyge på mange måter, men når noen skal hjelpes er blygheten borte. Vel når myke kvinnehender vasker en mann, så skjer det jo noe med oss menn. Jentene lo og sa: Det er naturlig det, og så mye enklere å vaske da. Han måtte jo le selv, for det var ikke noe vits i å gråte. Det hendte at en av jentene sov hos han. Han var på baren hos dem, helt til baren ble stengt. Eh pluss to timer. Den lokale politimannen, hadde glemt å reparere klokka sa han. Da fulgte alle sammen han opp, og sørget for å bade og vaske han godt. De tørket og masserte han, og tok på han rene klær. En eller to av jentene, sov på gulvet ved siden av han. De var redde for at han skulle falle ut av senga, og kansje streve mye med å komme seg opp. Om morgenen åpnet de verandadøra, så lyset og sola kunne komme inn. En av jentene, hentet kaffe til han hver morgen. Det ble en myk og fin start på dagen. Det var aldri snakk om sex, selv om de badet nakne sammen. De har ikke mye skolegang de jentene. Men de har høyeste Universitets Master Professor Degree i Medmenneskelighet, og det med toppkarakterer med pluss. Jeg har masse å takke disse vennlige thaier for. Hva hadde verden vært uten dem?
Vi var ute å spiste sjømat noen ganger, i fiskerlandsbyen i Cha Am. Da sa jentene til oss, at den tiden tilhørte min venn og meg. De viste vi hadde så mye å prate om. Det hadde vi også, og lo av rullestolen med kaffe og sugerør. Men dagen kom da vi måtte reise hjem. Vi ga hverandre en "knusklem", og sa at vi nok skulle sees igjen. Jeg vet ikke og jentene så det på meg. Hun ene kom bort og sa til meg på thai. Vi vet dere har det vondt nå, men vi skal ta vare på han på beste måte. Onkelen til den ene av de, skal kjøre han til flyplassen. Ikke dyrt vil jeg si. Tur retur for sjaføren Cha Am til Bangkok flyplass, koster 1100,- baht tror ikke det er for dyrt. Tror at to av jentene blir med, og ser han vel av gårde.
Vi håper alle å se han igjen, men tiden ruller i nedoverbakke nå. Soi Buss Stop i Cha Am, vil for evig og alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Stedet der alle de ansatte jentene, tok vare på min aller beste venn i gjennom 40 år. De skulle bare vist hvor takknemlig jeg er. Vi var glade som to skolegutter når vi var sammen. Men nå når jeg sitter å skriver alene, så savner jeg min venn. Ser på bildene og HÅPER på enda noen stunder, da vi kan være sammen igjen. I slike stunder blir man så "fattig". Tårene kommer da man minnes, og sitter alene og husker tilbake i tid. Takk til dere enkle snille thaier, dere ga min beste venn dager fyllt av glede. Skulle ønske verden var full av, slike enkle og gode mennesker som dere.
A.H.
- Vedlegg
-
-
-
-
-
-
-
-
