Geir Rasch skrev: ↑14 okt 2020, 17:52
Har lyttet. Nå yter ikke innebygde Mac-høytalere musikken rettferdighet, men fikk jo inntrykk av sjangeren. Pga høyttalerne var det vanskelig å få med seg teksten, antar den er vesentlig i en slik dramatisk framføring.
Kan ikke si annet enn at det ga inntrykk av solide musikere, men vil jeg bruke tid til å lytte til dem? Neppe. Blir for langtekkelig for meg. Sannsynligvis er deres lyttere og fan vesentlig yngre enn meg. Dette er vel et forsøk på noe i samme gate som Pink Floyd?
Morsomt at du nevner Pink Floyd. Veldig mange band innen sjangeren spiller nemlig som PF, Genesis osv. gjorde på 70-tallet. Totalt uinteressant i mine øyne (eller kanskje helst ører). Og det stikk motsatte av prog som jo er en forkortelse for progressiv.
Det første albumet til Leprous var da også ganske så tradisjonell prog metal. På det andre begynner man så smått å ane konturene av noe unikt: Fra og med det tredje albumet (Coal fra 2013) definerer bandet sin egenart.
Det veldig mange band da hadde gjort, var å fortsette å gi ut skiver skåret over samme lest. Tryggest det, liksom. Lerpous på sin side ser seg ikke bakover, men har utviklet seg fra album til album siden da. Ser man på albumet Malina fra 2017 contra Coal er det milevis forskjell på disse. Til glede for de fleste, men også til skuffelse for gamle fans. Plutselig er de liksom ikke heavy nok. Og det gamle er selvsagt best (sic!).
Den upolerte og mer direkte råskapen fra de første albumene erstattes etter hvert av en mer sofistikert og kontrollert energiutfoldelse. Der man tidligere hadde hastverk med å komme til kjernen, disiplineres uttrykket og man bygger heller gradvis opp temperament og temperatur. Etter som selvsikkerhet og erfaring tiltar, fjerner man seg mer fra tidligere forbilder, og tør i større grad stole på egen dømmekraft og bryte fastsatte strukturer.
Risikoen er selvsagt at form og uttrykk blir så fremmed for lytteren at det krever noe egeninnsats å få tak i innholdet (som med mye klassisk musikk). Utøverne må sakte men sikkert perfeksjonere seg, tillate seg få hvileskjær og utskeielser og møysommelig bygge seg opp en tilhengerskare. Klarer de det i sterk nok grad, er belønningen et særdeles trofast publikum og et akseptabelt levebrød.
Leprous har faktisk nådd så langt, at de har definert sin egen (under-)sjanger. Et prov på det er at opptil flere band oppgir de som forbilder og noen av dem går ganske enkelt i deres fotspor. Eksempler er Agent Fresco, 22, Maraton og Rihsloo.
På det siste albumet Pitfalls, finner vi låta Below som du har hørt på. Skal jeg trekke frem mine to favoritter på albumet er det for tiden Distant Bells og At the Bottom (sistnevnte gikk det mange måneder før jeg virkelig likte. Og det er veldig, veldig ofte - snurrig nok - et tegn på kvalitet).
Men kanskje denne kunne falle i smak. Litt lettere sak. Men elegant og intrikat:
https://www.youtube.com/watch?v=FZSlX1zXnfM
.