Re: Leie eller kjøpe? Investering i bolig
Lagt inn: 27 feb 2018, 19:24
Jeg tror man gjør lurt i å se dette i både et kortsiktig og langsiktig perspektiv. Skal man investere i eiendom i Thailand, så må man leve med noe risiko. Lover og regler kan endres underveis, og leasingavtaler for jorda byggene står på, kan i enkelte tilfeller ikke bli fornyet.
Jeg har hørt om tilfeller hvor leasingavtalen overraskende nok ikke fornyes, og hvor eieren av landområdet dermed overtar byggene som står på eiendommen. Det kan være flere bygg. En amerikaner på Phuket opplevde at hans mangeårige livsverk og hotellområde ble inndratt på den måten. Han prøvde å få landeieren til å endre synet, og få forlenget perioden med nye år, men til ingen nytte. Amerikaneren svarte med å legge alt i grus dager før kontrakten løp ut. Han leide inn en bulldozer og et mannskap, og jevnet hele området med jorden. Brutalt ja, men for han ble dette et prinsipp, og eieren av eiendommen skulle ikke få hans livsverk på kjøpet.
Selvsagt ekstremtilfeller, men poenget er at man nesten må være forberedt på at en investering i eiendom i Thailand har risiko lengre fram i tid. Om man investerer, og tenker som så at investeringen i første omgang gjelder i perioden leasingkontrakten varer, og ser det i et slikt perspektiv, så kan man leve med det.
Nå er det selvsagt forskjell på en eiendom med et hus, og en leilighet i et kompleks, men prinsippet kan være det samme. Som riflefish riktig skriver, man vet ikke hva som skjer med et leilghetskompleks i framtida heller. Normalt sett burde det være en trygg investering, men man vet aldri. Og vedlikeholdsmessig kan slike kompleks gå for lut og kaldt vann, og forfalle over relativt kort tid.
Det er flere måter å tape sin investering på, den mest vanlig er nok at man stoler for mye på sin thai kone, og går i denne fella over litt tid. Å sette en eiendom i hennes navn, eller deler av den, er risikosport. Men ser man bort fra det, så ville jeg nok ha tenkt på muligheten for en avskrivning langt fram i tid uansett.
Min søster kjøpte en fantastisk strandbolig i Spania for mange år siden, for rundt èn millioner kroner. Dette i et området hvor kommunen hadde vedtatt at det ville skje endringer i strandsonen over tid, og husene som lå der ville mest sannsynlig gå tapt. Tidsperspektivet var ca. 10-12 år, fikk hun vite da. Allikevel valgte hun å kjøpe stedet, selv om det kunne bli revet 10 år senere. Som en investering var det jo helt malplassert, men grunnen til at hun gjorde det, var at for henne var det verdt hver krone allikevel, selv om noe skulle skje 10 år senere. Det ble altså en kalkulert risiko, og en kalkulert periode hvor hun fikk leve slik hun hadde drømt om i minst 10 år framover. Resten ble bonus.
Går man inn i eiendomsmarkedet med en slik holdning i Thailand også, så blir man ihvertfall ikke tatt på senga når og om den tida kommer. Så får det man evt. etterlater seg, eller sitter igjen med etterhvert, komme som en bonus.
Nå er det selvsagt veldig sjelden man taper alt man har investert, men på bakgrunn av mye usikkerhet generelt, tror jeg kanskje jeg personlig ville ha valgt å leie framfor å eie. Ikke minst fordi man står friere til å flytte på seg også.
Jeg har hørt om tilfeller hvor leasingavtalen overraskende nok ikke fornyes, og hvor eieren av landområdet dermed overtar byggene som står på eiendommen. Det kan være flere bygg. En amerikaner på Phuket opplevde at hans mangeårige livsverk og hotellområde ble inndratt på den måten. Han prøvde å få landeieren til å endre synet, og få forlenget perioden med nye år, men til ingen nytte. Amerikaneren svarte med å legge alt i grus dager før kontrakten løp ut. Han leide inn en bulldozer og et mannskap, og jevnet hele området med jorden. Brutalt ja, men for han ble dette et prinsipp, og eieren av eiendommen skulle ikke få hans livsverk på kjøpet.
Selvsagt ekstremtilfeller, men poenget er at man nesten må være forberedt på at en investering i eiendom i Thailand har risiko lengre fram i tid. Om man investerer, og tenker som så at investeringen i første omgang gjelder i perioden leasingkontrakten varer, og ser det i et slikt perspektiv, så kan man leve med det.
Nå er det selvsagt forskjell på en eiendom med et hus, og en leilighet i et kompleks, men prinsippet kan være det samme. Som riflefish riktig skriver, man vet ikke hva som skjer med et leilghetskompleks i framtida heller. Normalt sett burde det være en trygg investering, men man vet aldri. Og vedlikeholdsmessig kan slike kompleks gå for lut og kaldt vann, og forfalle over relativt kort tid.
Det er flere måter å tape sin investering på, den mest vanlig er nok at man stoler for mye på sin thai kone, og går i denne fella over litt tid. Å sette en eiendom i hennes navn, eller deler av den, er risikosport. Men ser man bort fra det, så ville jeg nok ha tenkt på muligheten for en avskrivning langt fram i tid uansett.
Min søster kjøpte en fantastisk strandbolig i Spania for mange år siden, for rundt èn millioner kroner. Dette i et området hvor kommunen hadde vedtatt at det ville skje endringer i strandsonen over tid, og husene som lå der ville mest sannsynlig gå tapt. Tidsperspektivet var ca. 10-12 år, fikk hun vite da. Allikevel valgte hun å kjøpe stedet, selv om det kunne bli revet 10 år senere. Som en investering var det jo helt malplassert, men grunnen til at hun gjorde det, var at for henne var det verdt hver krone allikevel, selv om noe skulle skje 10 år senere. Det ble altså en kalkulert risiko, og en kalkulert periode hvor hun fikk leve slik hun hadde drømt om i minst 10 år framover. Resten ble bonus.
Går man inn i eiendomsmarkedet med en slik holdning i Thailand også, så blir man ihvertfall ikke tatt på senga når og om den tida kommer. Så får det man evt. etterlater seg, eller sitter igjen med etterhvert, komme som en bonus.
Nå er det selvsagt veldig sjelden man taper alt man har investert, men på bakgrunn av mye usikkerhet generelt, tror jeg kanskje jeg personlig ville ha valgt å leie framfor å eie. Ikke minst fordi man står friere til å flytte på seg også.