Velkommen til Asianet.no

REGISTRER DEG HER, det er gratis og uforpliktende.

Normalt vil du få bekreftelse fra oss på e-post umiddelbart etter registrering.
Tar dette lang tid kan du gå til forumsiden og sende inn skjema Kontakt oss
Skriv valgt brukernavn og e-postadresse og vi skal finne ut av det.

NB: Vi ser i systemet vårt at noen brukere har registrert seg med e-postadresser som returneres fra leverandør som ukjente. Se over for hjelp til feil.

PS: Du kan også sjekke om e-posten fra oss ligger i Spam.

mvh
-asianet.no

En nordmann sitt liv i Thailand blandt kun thaier.

Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#51

13 apr 2018, 04:04

Familiearbeider med å lage en liten soi eller gangvei ved huset vårt det gikk vidre med godt humø……

Livet ute på landet i en liten landsby som heter Nong Bolung, og ligger helt syd i Petchabun og vårt Amphur er Si Thep. Ett vanlig familieliv som både thaier og far i huset som er en norsk farang stortrives med, og her har både thaier og en norsk mann livet og ting rundt seg slik vi alle liker å ha det. Ikke noen fancy svømmebasseng og lekre hager som ser flott ut. Livet her er ikke mye likt turiststeder og byer der turister ferdes, og steder der de fleste faranger lanskje vil bo. Men her er det ett enkelt familieliv i enkel glede med harmoni. Ett familieliv der landets beboere thaiene og en norsk mann, veldig enkelt har klart å tilpasse hverandre på en enkel måte. To forskjellige kulturer har smeltet sammen i ett anderledes liv for oss alle. Kanskje som ett fargekart med farger fra flere kulturer, og livets “fargespekter” får ganske så mange flere “farger”.

Her har hele familien satt i gang med å lage ett fast betongdekke, som skal være vår gangvei fra huset og tilbygget og ned til porten. Hele familien var med på jobben, og våre gutter måtte også jobbe og ta i ett tak. Men de fikk penger for hver arbeidsdag, og det satt de pris på å ha til Songkran. Unge gutter skal lære å arbeide, men de skal også få betalt for en god jobb og innsats.

Jobben gikk vidre med liv og lyst, og en enkel liten gangvei begynte å ta form. Her var alle i arbeide både min glade kone og hennes bror Phanom og kona Van, og de stiller bestandig opp når noe skal gjøres. Mellomste gutten Am, lillebror Owen og lille fetter Ai var og med så jobben ble gjort. Jeg laget flere hundrede kramper i ekstra tykk ståltråd, slik at vi hadde armeringsmatta på plass. Armeringsmatta ble ruller ut, og blanding av sement, sand og shingel gjorde vi selv. Sakte og sikkert kom gangveien på plass fra huset og nedover mot porten. Vår lille krathom eller sala den ble flyttet lengst ned på tomta. Der fulgte lillesøster Thanoy og babyen Mick nøye med, og tilrop om hvordan ting skal gjøres kom med en liten latter. En humørfylt arbeidsgjeng, og hele familien tok i ett tak så alt skulle være klart før nyttår og Songkran.

Vi ble da ferdig frem til den midlertidige porten den 9 april, og vi var fornøyd med den første arbeidsdagen. Den midlertidige porten og nettinggjerdet, det skal få stå ett år til før vi bygger bygger 45 meter nytt gjerde og porter ut mot soien foran huset. men det er neste års prosjekt. Tror jeg da hvis ikke min blide får ånden over seg, og gode ånder er det jo nok av i Thailand.

Neste arbeidsdag så skal andre halvpart av gangveien ved porten tas, og mange fotavtrykk av våre hunder blir det nok ganske så sikkert. Hundene tar i ett tak de også.

A.H.
Vedlegg
DSC05826.jpg
DSC05828.jpg
DSC05831.jpg
DSC05833.jpg
DSC05836.jpg
DSC05837.jpg
DSC05839.jpg
DSC05841.jpg
DSC05843.jpg
DSC05844.jpg
DSC05845.jpg
DSC05846.jpg
DSC05848.jpg
DSC05851.jpg
DSC05867.jpg
DSC05869.jpg
DSC05870.jpg
DSC05875.jpg
DSC05877.jpg
DSC05878.jpg
3 x
Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#52

13 apr 2018, 04:09

Siden ikke alle bildene kom med i en sending, så får resten komme litt etter litt. Her er starten av arbeidene den første arbeidsdagen.

A.H.
Vedlegg
DSC05806.jpg
DSC05809.jpg
DSC05811.jpg
DSC05812.jpg
DSC05814.jpg
DSC05815.jpg
DSC05818.jpg
DSC05819.jpg
DSC05820.jpg
DSC05821.jpg
DSC05824.jpg
DSC05826.jpg
3 x
Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#53

13 apr 2018, 09:05

I all sin enkelthet og respekt, så er alle de voksne i familien velsignet av sine barn, nieser og nevøer.  Den første dagen i Songkran så har vi dette ritualet hvert år.  Siden jeg ikke liker selfies og navlebeskuing, så tar jeg bare med bildet som jeg tok.
 
Sawadi pi mai tok khon.  Godt nytt år alle sammen.
 
A.H.
Vedlegg
DSC_5306.jpg
2 x
Thaibreak
Innlegg: 383
Registrert: 21 okt 2017, 23:18
x 437

#54

13 apr 2018, 11:52

Arild Holtet skrev:
13 apr 2018, 09:05
I all sin enkelthet og respekt, så er alle de voksne i familien velsignet av sine barn, nieser og nevøer.  Den første dagen i Songkran så har vi dette ritualet hvert år.  Siden jeg ikke liker selfies og navlebeskuing, så tar jeg bare med bildet som jeg tok.
 
Sawadi pi mai tok khon.  Godt nytt år alle sammen.
 
A.H.
Herlig bilde! Godt nyttår, Arild!
0 x
Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#55

14 apr 2018, 04:08


Familiearbeider med å lage en liten soi eller gangvei ved huset vårt det gikk vidre med godt humør……

Livet ute på landet i en liten landsby som heter Nong Bolung, og ligger helt syd i Petchabun og vårt Amphur er Si Thep. Ett vanlig familieliv som både thaier og far i huset som er en norsk farang stortrives med, og her har både thaier og en norsk mann livet og ting rundt seg slik vi alle liker å ha det. Ikke noen fancy svømmebasseng og lekre hager som ser flott ut. Livet her er ikke mye likt turiststeder og byer der turister ferdes, og steder der de fleste faranger lanskje vil bo. Men her er det ett enkelt familieliv i enkel glede med harmoni. Ett familieliv der landets beboere thaiene og en norsk mann, veldig enkelt har klart å tilpasse hverandre på en enkel måte. To forskjellige kulturer har smeltet sammen i ett anderledes liv for oss alle. Kanskje som ett fargekart med farger fra flere kulturer, og livets “fargespekter” får ganske så mange flere “farger”. Dette er en enkel tilpassing og respekt fra begge sider, og to kulturer lever i riktig god harmoni sammen.

Arbeider med å lage en liten soi eller gangvei fra huset og ned til porten nederst på tomta, det gikk videre med både latter, smil og arbeidsglede fra både voksne og våre gutter. Vi satt i gang med andre arbeidsdag og økt med veien inne på tomta, og inn fra porten ble det hele bredden så en bil også kan parkere på innsiden av porten. Samt en liten vei inn til det nye lagerhuset og mekkerommet for motorsykler, som vår eldste gutt Art har fått og er greit lite hus til slike ting. Ellers så ville det nok flyte rundt over hele tomta kjenner jeg Art rett. Vel Gjengen de sto på i varmen, og det var ikke fritt for de ble ganske så varme. Men det var i ett rolig tempo og ikke stress og mas i langt over 30 grader i skyggen.

Vi ble ferdige med resten av støpinga av gangvei/soi inne på tomta, og da var det bare å reparere den midlertidige porten så hundene ikke løp ut på veien. Det ble helt greit med plassen som fikk fast betongdekke, og kona sin nye brukte handlesykkel fikk en grei kjørevei. Da kan regntiden bare komme, og guttene går på gangveien og slipper leirevannet som er under regntiden. Litt mer ryddig og skikkelig ble det, så får vi se om min kjære familie rydder litt mer rundt vår sala, men det tviler jeg ganske så mye på. Veien inn til huset er ny, ikke ordenssansen oppe i thaienes hoder den er nok som før. Min blide hadde noe mer i tankene, så jeg regner med hun har tenkt å gjøre det enda penere frem til Songkran.

Etter dagens arbeidstimer i varmen, så ble det noen iskalde Leo i salaen.

A.H.
Vedlegg
DSC05880.jpg
DSC05881.jpg
DSC05882.jpg
DSC05884.jpg
DSC05886.jpg
DSC05888.jpg
DSC05890.jpg
DSC05892.jpg
4 x
Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#56

14 apr 2018, 08:24


Familiearbeider med å lage en liten soi eller gangvei ved huset vårt det gikk videre med godt humør……

Livet ute på landet i en liten landsby som heter Nong Bolung, og ligger helt syd i Petchabun og vårt Amphur er Si Thep. Ett vanlig familieliv som både thaier og far i huset som er en norsk farang stortrives med, og her har både thaier og en norsk mann livet og ting rundt seg slik vi alle liker å ha det. Ikke noen fancy svømmebasseng og lekre hager som ser flott ut. Livet her er ikke mye likt turiststeder og byer der turister ferdes, og steder der de fleste faranger lanskje vil bo. Men her er det ett enkelt familieliv i enkel glede med harmoni. Ett familieliv der landets beboere thaiene og en norsk mann, veldig enkelt har klart å tilpasse hverandre på en enkel måte. To forskjellige kulturer har smeltet sammen i ett annerledes liv for oss alle. Kanskje som ett fargekart med farger fra flere kulturer, og livets “fargespekter” får ganske så mange flere “farger”. Dette er en enkel tilpassing og respekt fra begge sider, og to kulturer lever i riktig god harmoni sammen.

Joda min blide hun hadde litt planer på lur hun, og det var å plante blomster langs hele den nye gangveien vår. Blomster gjør to jobber etter de er plantet. Lyser opp og gjør det penere, og binder jorda langs den nye veien i betong. Kona kom glad og fornøyd hjem, etter å ha vært en handletur sammen med Van kona til Phanom storebror. Litt rot etter sand og annet ble flyttet ut fra gangveien, og ikke 10 cm. lenger bort enn helt nødvendig. Tenke først og flytte litt lenger var ikke i noens tanker, så den jobben måtte nok gjøres to ganger. Det er dette med planlegging og system da. Men det blir vel flyttet en gang til, så det blir blomster hele veien langs betongenveien

Jeg synes at betongplata ble passe stor, og litt enklere å gå tørrskodd når regntia setter inn. Det var litt av ett lass med blomster kona hadde med, så hun og minstemann Owen hadde en del jobb med plantinga. Små topper med gammelt treverk som pynt ble også laget, og kona var om mulig enda blidere når dagen var over. Da ble det sang og musikk og masse god mat i vår sala.

A.H.
Vedlegg
DSC05895.jpg
DSC05898.jpg
DSC05900.jpg
DSC05902.jpg
DSC05904.jpg
DSC05906.jpg
DSC05908.jpg
DSC05910.jpg
DSC05911.jpg
DSC05912.jpg
DSC05914.jpg
DSC_8527.jpg
DSC_5299.jpg
6 x
Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#57

15 apr 2018, 03:38

Familiearbeider med å lage en liten soi eller gangvei ved huset vårt det gikk videre med godt humør……

Livet ute på landet i en liten landsby som heter Nong Bolung, og ligger helt syd i Petchabun og vårt Amphur er Si Thep. Ett vanlig familieliv som både thaier og far i huset som er en norsk farang stortrives med, og her har både thaier og en norsk mann livet og ting rundt seg slik vi alle liker å ha det. Ikke noen fancy svømmebasseng og lekre hager som ser flott ut. Livet her er ikke mye likt turiststeder og byer der turister ferdes, og steder der de fleste faranger lanskje vil bo. Men her er det ett enkelt familieliv i enkel glede med harmoni. Ett familieliv der landets beboere thaiene og en norsk mann, veldig enkelt har klart å tilpasse hverandre på en enkel måte. To forskjellige kulturer har smeltet sammen i ett annerledes liv for oss alle. Kanskje som ett fargekart med farger fra flere kulturer, og livets “fargespekter” får ganske så mange flere “farger”. Dette er en enkel tilpassing og respekt fra begge sider, og to kulturer lever i riktig god harmoni sammen.

Kona og vår yngste sønn Owen de koste seg sammen, og de to laget blomsterbed langs den nye stikkveien i fast betongdekke, fra huset og ut til soien foran huset. Da har vi fast dekke i soien foran huset, og jammen meg ble det ikke det inne på tomta også. Det ble litt bedre og ryddigere med denne stikkveien, og blomstene binder jorda langs gangveien vår. Kona koser seg når hun driver med blomster og planter, og hennes små blomster arrangementer gjør det da også mye penere.

Det kan bli litt bedre ved vårt hagehus sala også nå, for nå er det betongdekke helt frem til vår lille sala også. Men det å få en slik typisk thailandsk sale på landsbygda ryddig, det er ikke det jeg vil satse penger på skjer. Blir det det da taper jeg det veddemålet. Men helt klart så mye bedre enn det var, og godt å se kona koser seg når det ble så mye penere. Senere er det nok ett thaikjøkken laget som sala med halv-vegger som kommer på dagsorden. Thaimat passer nå bare best å lage ute, med matoljesøl, røyk og ikke helt renslig matlaging.

Vel ett steg av gangen må vite. Litt mer innkjøp og planting av blomster, så har vi da fått det mange ganger mer ryddig og penere. Soien foran huset skulle få fast dekke i 2001, men det kom ikke før 2017 så ting tar litt tid i Thailand. Det gikk mye raskere å få gangveien inne på tomta ferdig, for huset er bare 12,5 år gammlet.

Flinke og glade har kona og Owen vært, og jeg er også fornøyd med slik det nå blir. Konas bror Phanom og kona Van og tante Jeap skal og ha takk for god hjelp, det samme alle guttene i familien sammen kan vi alle få det så mye bedre. Jeg er fornøyd jeg, det skjer da ting her i den lille landsbyen Nong Bolung også. Men ryddig og orden i vår sala det blir det nok ikke i mitt liv.

A.H.
Vedlegg
DSC_8529.jpg
DSC_8531.jpg
DSC_8534.jpg
DSC_8538.jpg
DSC_8540.jpg
DSC_8542.jpg
DSC_8544.jpg
4 x
Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#58

15 apr 2018, 08:17


Det ble en varm jobb å lage den nye gangveien inne mellom huset og soien. Men vi ble ferdige og alle tok i ett tak, og masse små blomster ble og plantet ferdig før Songkran. Kona og jeg har pratet mye om en jobb til med støping av enda ett betongdekke, og det blir på baksiden av huset.

Som de fleste på forumet vet, så bodde vi litt over 5 år i ett toetasjes town house i Lam Narai, og da ble det to bosteder med alt vi trengte på begge stedene. Konas bror Phanom og Kona Van, de satt opp ett skjermtak bak huset og der satt vi det meste som ikke skal brukes. Mens alt fra kjøkkenet og for matlaging, det kom under ett presenningtak utenfor tilbygget. Så vi har en skikkelig jobb foran oss før alle tingene har fått plass, og kanskje en del blir litt bedre lagret. Dog så er det suverent 100% usystematisk som det så ofte er, men det kan jo bli bedre. Tror jeg.

Med 13,5 meter langt og ca. 3 meter bredt betongdekke under skjermtaket, så har kona god tro på at vi får en fin skjermet uteplass. Her skinner sola bare de to første timene på morgenen, så plassen blir en del kjøligere enn der vår sala står i solsteika.

Vel mye har vi å gjøre etter vi bodde inne i Lam Narai i mange år, så vi får ta det litt for litt og ikke stresse hverken med jobben eller uttak fra bankkontoene våre. Vi håper at vi får kjøpt en 15 rai landbit ved hovedveien, og de pengene vil vi la stå urørt i banken. For når eieren skal selge, da er det ikke tid or venting for selgeren må ha pengene med en gang. Slik som det pleier å være her. Samtidig så vil vi ha ett slags “hvileår” dette året. Smerter i hofta over lang tid og hofteoperasjonen satt meg litt tilbake, men nå fungerer jeg nesten som før hofta ble dårlig.

Dog så blir det vel noen små arbeider og forbedringer rundt huset, og kanskje blir det nytt større betongdekke som går ut til gjerdet bak huset. Vel vi får feire Songkran ferdig på en rolig måte, så får vi snakke litt om hva vi gjør litt senere i år. Kommer tid kommer råd.

Men blomster pynt, mat og drikke til de gode åndene det er på plass slik det skal være.  For de gode åndene som passer vårt hus, de har tatt ekstra pent vare på husets beboere.  Man skal vise litt takknemlighet.

A.H.
Vedlegg
DSC_8546.jpg
DSC_8548.jpg
DSC_8550.jpg
DSC_8552.jpg
DSC_8554.jpg
DSC_8556.jpg
DSC_8558.jpg
DSC_8560.jpg
4 x
Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#59

16 apr 2018, 03:12


Siste dagen i Songkran var ganske så rolig her vi bor. Ungdommene i familien satt i vann omtrent hele dagen, for NÅ er det varmt i Thailand. Med smartmobilen selvfølgelig, og pussig nok overlevde smartmobilene Songkran. Den siste dagen i Songkran var omtrent som en vanlig søndag. Den første dagen er den viktigste her hos oss, og da blir de eldste, mor og far velsignet med vann, og ungene takker for livet de har fått.

Den andre dagen bruker de bestandig til å reise rundt med ungene og leke Songkran som de sier, samt at de bestandig besøker ett vakkert tempel noen få mil unna. Onkel Phanom sin bil ble fylt opp med store vannkar, slik at ungene og voksne kunne slenge vann eller sprute vann med digre vannpistoler. Selv hadde jeg en rolig dag hjemme, og koste meg med mine småting og det jeg liker å drive med.

Den siste dagen i Songkran var mer som en vanlig søndag, og jeg brant det siste hageavfallet som var på utsiden av gjerdet. Det var en forferdelig tung jobb å “finne igjen” nettinggjerdet mot soien, med kutting av villbusker og trær som hadde tvinnet seg og grodd fast i nettinggjerdet. Nå er igjen nettinggjertet og stolper synlig, og takk og pris for den jobben er ferdig. Gressplenen er klippet og trenger vanning, for vanne var umulig under Songkran. Da var vannslange der alle satt og kjølte seg ned, så i dag blir det vell vanning av hagen med gress, busker og blomster igjen.

A.H.
Vedlegg
DSC_8563.jpg
DSC_8565.jpg
DSC_8567.jpg
DSC_8569.jpg
DSC_8581.jpg
DSC_8583.jpg
3 x
Arild Holtet
Innlegg: 399
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 558

#60

17 apr 2018, 08:21

I dag er det nøyaktig 17 år siden jeg sakte og litt usikkert ruslet ned en støvete liten soi, i en liten og ubetydelig landsby som heter Nong Bolung.  I hånda hadde jeg en slitt koffert og i ei svett hånd i lomma noen få tusen baht.  Slik minnes jeg det for en tid til bake:
 

 
Tiden den går og jeg minnes året 2001 når jeg traff min kone. Hennes far døde av kreft, og alt de eide ble solgt så han skulle få det siste leveåret uten smerter. Noe av buskapen ble også stjålet, da de ikke hadde tid til å se etter som før. Det var min kone og faren som bestandig passet buskapen, jaktet og fisket sammen, oppe i en fjellandsby uten veier, strøm eller innlagt vann. Elven noen kilometer borte, det var både bad og vaskerom. Dette så utrolig sterke båndet mellom far og datter, gjorde at datteren aldri vek fra sin far sin side. Hvordan det er å sitte ved sin far sin side som sakte dør, det er noe de som ikke har opplevde det kan helt forstå. Men min kone har stille fortalt om den siste dagen.
 
Livet det ebbet sakte ut, og far og datter som også jaktet og fisket sammen, de var sammen hver time dette året. Ett sterkt bånd som vi mennesker av og til kan ha. Min kone hadde ikke mange årene på skolen, og når hun kunne lese og skrive så måtte hun ut i arbeide. Tre års skolegang var over, og ordet barnearbeide fantes ikke i slike miljøer. Det var rett og slett bare arbeide, noe som så mange måtte den gange. Vel også i dag i avsidesliggende fjellandsbyer i Thailand.
 
 
 Den siste dagen faren levde, så smilte han mildt og sa til sin datter: Kau kjære jeg reiser snart fra deg nå, og du må være sterk og ta vare på resten av familien. Han tok sin datters hånd forsiktig smilte og sa: Nå reiser jeg kjære Kau, og jeg vil du skal lukke mine øyne. Ikke vær redd og ikke gråt kjære, jeg vet at om kort tid vil du få en som tar vare på deg. Ikke gråt min datter og vær sterk og gled deg til tiden som kommer. Det ble også slik. Faren smilte mildt og trykket sin datters hånd, og så var ett liv over. og en småbonde, jeger og fisker gikk over til de "evige jaktmarker". Samme kvelden fikk kona sin svigerinne og broren en datter, og alle så på dette som at faren levde vidre i det nye barnet i familien. Faren hadde "reist" fra dem, men i det nye barnets øyne kunne de se ett glimt av sin døde far.
 
Det ble en tung tid i fattigdom for denne familien. Huset ble revet og alle plankene og det som kunne brukes, det ble kjørt ned til landsbyen Nong Bolung her vi nå bor sammen. Trematerialene måtte kjøres om natta så politiet ikke så det. For tyvhogst var forbudt og korrupte politifolk så på det meste som tyvhogst, slik at de kunne beslaglegge det og selge det selv. Den fattige hadde ingen rettigheter da som nå.
 
 
Men trematerialene kom trygt frem, til landsbyen der mor mor og mange søsken av min kone sin sin mor bodde. Ett nytt liv begynte for denne lille familien, og det var ikke alle som hadde nok klær og sko. Men huset fikk kona sin bror satt opp av materialene de hadde, med hjelp av alle de andre i familien. De hadde i alle fall tak over hodet, og for de to eldste så var det å arbeide så alle kunne leve vidre. Kona måtte til Bankok for å arbeide og sende penger hjem til moren, for moren tok seg av hennes sønn på 2 år. Kona hadde en ektemann som da hadde fått en kone til, en som var yngre og mye penere. Kona var tøff og sterk og mannen fikk seg en omgang, og måtte godta at sønnen skulle moren ha. Ett samliv var plutselig over, og kona ble gravid den siste uka de bodde sammen. Noe hun ikke var klar over når jeg møtte henne måneden etter skillsmissen.
 
 
En norsk mann hadde giftet seg med kona sin tante, og alle fikk arbeide med å være med med å bygge hus. Min kone var håndlanger og blandet mørtel til gjerdet rundt huset, og det var der jeg traff kona på besøk hos nordmannen. Huset kom på 1,5 millioner baht etter det tanta fortalte sin norske mann, og han betalte etter hvert som "regningene" kom. Huset det kom på 375.000,- baht, og en drøy million havnet i den løgnaktige tantens lommer. De ble også skilt noen år etter huset var ferdig.
 
 
Vi likte hverandres væremåte kona og jeg, og etter å ha kjent hverandre en stund så ville vi prøve å bo sammen. Vi var begge skilt fra utro ektefelller begge to den gangen. Som min kone da sa: Jeg leter ikke etter den store kjærligheten, men en trygg fremtid sammen med en god mann. Med årene så vil kjærligheten komme, hvis vi føler at vi respekterer og forstår hverandre. Det ble da også slik, og etter to års samboerskap følte vi oss trygge og giftet oss.
 
 
 Ett ekteskap med to mennesker fra så to forskjellige kulturer, det kan gi ett hav av missforståelser på grunn av kultur og to er som svart og hvit. Men det kan også bli ett samliv som får større bredde, da to kulturer smelter sammen. Omtrent som ett fargekart med ekstra mange farger, og "fargekartet" blir enda videre og større. Men det aller aller viktigste ordet i ett slik enormt stort "fargekart" er RESPEKT og gjennsidig forståelse, for like er vi ikke rent tenkemessig og kulturelt. Tålmodighet tålmodighet og sammen med respekt og forståelse kan det gi ett ekstra bredt og godt samliv. Med det så kan også varme følelser og det vi kaller kjærlighet komme.
 
 
Jeg husker så godt den dagen jeg kom til landsbyen, og skulle flytte sammen med min nåværende kone. Jeg hadde lagt et ekteskap bak meg, med en ekstremt løgnaktig og utro thaikvinne. Hun og havnepolitiet hadde sammen stjålet min container, så alt jeg eide fra ett 55 års liv ble borte. Ett nytt liv skulle begyne, da jeg sakte og kanskje litt nølende gikk ut av en lokal skranglebuss fra første verdenskrig. Jeg myste mot den sterke solen, og gikk sakte ned en jordvei men støvet sto opp for hvert skritt. I en slitt koffert hadde jeg alt jeg eide, og i ei svett hånd i lomma hadde jeg noen få tusen baht. Med dette som ballast så skulle jeg nok en gang bygge opp ett liv helt fra bunnen av. Men jeg hadde en ting thaiene ikke hadde, og det var sikkerheten i en uførepensjon som kom hver måned. Samt vilje og at man skal aldri gi opp.
 
 
Sakte og tankefull gikk jeg ned den støvete lille soien, en soi jeg hadde gått før da vi hadd bodd sammen noen uker før. Men konas tante ville ikke at jeg skulle være der under feiring av nyttåret Songkran, for jeg var fattig og ikke bra nok og hadde ikke noe å gi. Tanta hun var så "rik" hun, for hun hadde en "rikt" norsk mann og hus. Men Songran var over og jeg ville prøve noe jeg ikke viste hvordan ville gå. Konas lille sønn satt å lekte med den eneste leken han hadde, en trebil som konas onkel som er snekker hadde laget. Når jeg sakte gikk nedover soien mot huset så så den lille gutten meg. Plutselig så han opp og ropte gledesstrålene: Mae mae pappa ma læu pappa ma læu. Mor mor pappa komme til bake pappa komme tilbake. Hele familien kom ut av huset, og de var glade for min kjære og jeg nå skulle bo sammen permanent.
 
Sakte sakte så bygget vi opp ett hjem sammen. I et hus som ikke hadde tette vegger og tak, og når det regnet måtte vi flytte Tv og kjøleskap til den delen av huset som regnet ikke kom inn. Mye ble kjøpt inn de første månedene, og vi kjøpte to motorsykler kontant. Madrasser til hjemmesnekkrede senger, noe da aldri før hadde hatt. En motorsykkel til kona sin bror som var mobil møbel og innredningssnekker, slik at han kom rundt og fikk mer arbeide. Samt verktøy og maskiner, så han ble egen mester og doblet sin inntekt. En motorsykkel til oss også, som var vårt transportmiddel i nesten 5 år.
 
Med en uførepensjon som ikke var minstepensjon, så klarte vi å spare penger hver en del penger hver eneste måned. SÅ kom den store dagen, da vi hadde penger til å kjøpe en liten landbit nederst i soien vi bodde. Småbønder og håndtverkere er de alle, og ENDELIG skulle kona eie eget land. Jeg husker den første lille landbiten med fiskedam og en liten risåker. Kona tok risaksene kjærlig i hånda når de var modne, og neten kjærlig holdt dem i sin lille hånd. Dette var hennes jord og hennes ris, og lykken hadde smilt til henne.
 
Med årene har det blitt kjøpt to landbiter á 20 rai med risland. Jeg ser kona sin kjærlighet til rislandet, der hun sammen med familien går og ser etter risen. Ris som er så viktig for thaiene, og det som omtrent er i alt de spiser. En liten sala (hvilehytte uten vegger) ble bygget mellom begge rislandene, men i dag har den falt helt sammen den sala som var hvile og spiseplass. Men det kommer nok en ny med tiden.
 
 
Det var en fin følelse å se familien sin glede over att datteren hadde 40 rai risland noe de aldri hadde eiet før. De deler selvfølgelig landet slik min kone vil ha det, for alle hjelper alle i familien. De vandret rundt og plantet om litt, og ropte til hverandre med latter og glede i stemmene. De er alle trygge nå, ett nytt liv slik som en småbonde, jeger og fisker fortalte ville skje når han lukket øynene og "reiste" fra sin famile.
 
Min svoger og kona tjener godt som selvstendige møbel og innredningsnekkere i dag. Mannen lager møblene, mens kona sliper og lakkere det de lager. Kona sin lillesøster har en god mann, og de arbeider sammen ute på rislandet og maisåkren. Mennen er også gravemaskinfører, kjører trailer og har en grei inntekt på det. Det har blitt en trygg og sammensveiset familie.
 
Ofte så tenner min kone lys og røkelser under sin fars sitt bilde. Legger nye friske blomsterkranser der, samt frukt mat og drikke og takker faren for han fant meg og ga til sin datter. Hun tror fult og fast på det faren sa når han døde, og takker sin far som sendte meg til henne. Faren holdt sitt løfte. En tro jeg ikke ser ned på og ler av, for min kone så er dette så utrolig viktig. Hun skal vise ærbødighet og takknemlighet, og det gjør hun på sin myke og typisk buddhistisk måte som er så mild så mild.
 
 
Vi har en sønn og eget hus sammen nå, og vi kjlarte å "smelte" sammen to kulturer med så mange "farger" så livets "fargekart" er enorm i sin fargesammensettnig. To helt forskjellige kulturer har laget et mangfold som en kultur ikke har alene. Vi har klart å lære av hverandre. Alle har noe å lære bort og alle har noe å lære av andre, selv om ikke alle har gode skoler. Livets skole er den største skolen vi har. Livets skole har ikke trange små rom med vegger og dører som stenger lufta og friheten ute, og "taket" er uendelig og gir oss varme og vann som alt liv trenger. Hvert år blir vi ett år eldre, men vi blir også ett år klokere i livets skole. "Skoletiden" er heller ikke begrenset til noen få faste skoleår med skoleferier.
 
Nå er risen igjen sådd og står grønn og høy nå, og nok vann har vi fått dette året. I slutten av november skal risen høstes, og igjen skal jeg høre familiens latter og glede da risen høstes inn. Nok en gang skal jeg se min kone kjærlig holder de modne risaksene mykt i sin hånd. Risen som er jorda sitt gule levende "gull", det som gir milliarder av mennesker mat.
 
Det har snart gått 17 år nå siden vi flyttet sammen, og vi gleder oss til de neste 16 årene. Det kansje aller viktigste nå, det er at alle guttene får gode skoler og utdannelse. For utdannelse er veien ut av fattigdommen i Thailand som i så mange land i Asia. Våre barn vil få den tryggheten en god utdannelse gir, min kone hun fikk aldri den utdannelsen. Men hun synes hun har fått enda mer, og det er sin ektemann som faren sendte henne. I mellomtiden vokser risen som skal gi alle i familien en mat og liten ekstrainntekt og trygghet for alle i familien. Risen som er selve livet for så mange i Thailand.
 
Livet har fart vel med meg og min lille familie, og glemt er at jeg mistet alt jeg eide når jeg giftet meg med min første thaikone i 1999.  Jeg trodde det skulle gå bra, for hun virket ærlig og real og var utdannet sykepleier.  Vi hadde og kjent hverandre i nesten to år før vi giftet oss.  Det startet med at vi ble brev-venner tidlig i 1997, og jeg opplevde min første Songkran.  Vel sammen med en elsker som langet narkotika, en grådig pengegrisk familie og hjelp fra korrupte havnepolitisjefer, så mistet jeg ALT jeg hadde igjen fra livet i Norge.  Enkelt fortalt min container ble stjålet etter den kom på havna i Bangkok, og "ingen" viste hvor den var.
 
Vel i dag er det nøyaktig 17 år siden jeg gikk litt usikkert ned den lille støvete soien i landsbyen Nong Bolung.  Det var bare litt over 100 familiehus i landsbyen den gangen, og kun en privatbil i hele landsbyen.  Internett fantes ikke og thaiene måpte da de så at jeg hadde noe så utrolig som en mobiltelefon.
 
Mye har skjedd siden den 17 april året 2001.  Sakte og sikkert klarte to mennesker fra en helt urolig forskjellig bakgrunn og kultur, og sammen i tosidig respekt skape ett godt liv sammen.  Vi har ett stort hus vi trives med, og jeg har mine ryddige rom og pen hage der jeg trives.  Kona og de andre i familien de har ikke samme orden på noen måte, og de er slik som før og det stedet de elsker over alt er det som først var en krathom en sala med sittebord og gresstak.  I denne krathom storkoser de seg på sine sittebord eller opphevede gulv en drøy halv meter over bakken.  Veldig enkelt å bli kvitt søppel, for det havner under bordet/gulvet de sitter på.
 
Jeg har nå den oppfatning at landets beboere skal få leve slik de liker å leve i sitt eget land.  Når de da samtidig respekterer det jeg setter pris på og ryddige rom med system, da har vi funnet en middelvei som alle trives med. 
 
Men de tanker om livet og mennesker jeg hadde i Norge, de har jeg ikke forandret mye på.  Jeg synes innvandrere i Norge skulle snakke norsk, enten de var flyktninger eller arbeidsinnvandrere.  I respekt for Norge landet de skulle bo i.  De samme tankene selvfølgelig når jeg bor i Thailand.  Repektere folket og deres kultur, og i respekt snakke språket som landet jeg i dag bor i.  Det har vist seg at DA blir vi utlendinger mer respektert, og vi får også gode thaier som venner.  Litt enklere når vi snakker samme språk, og at vi respekterer hverandre.
 
Vår krathom eller sala har levd ett rastløst nomadeliv, men det ER den plassen hele familien trives best i og slik skal det fortsette å være.  Litt ryddigere og med en ny gangvei og blomster ble det i år til Songkran.  Måtte jo gjøre litt ekstra med 17 års liv sammen.
 
A.H.
Vedlegg
DSC_8569.jpg
unnamed-1.jpg
unnamed-2.jpg
Screen Shot 2018-04-17 at 13.09.18.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.09.31.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.09.44.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.09.59.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.10.13.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.10.26.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.10.42.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.10.57.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.11.10.png
Screen Shot 2018-04-17 at 13.11.24.png
3 x
Svar

Gå tilbake til «Historie, politikk og samfunn»