En av livets ukjente helter

[gunners]

Kona hadde en bestemor som nå for lengst er død.
Hun vokste opp i en av provinsene i Leyte, en av Filippinenes mangfoldige øyer.
Giftet seg ung, fikk 9 barn, og levde beskjedent og lykkelig sammen med mann og barn.
Så kom 2. verdenskrig og japsen invaderte øyene.
Ektemannen deltok i forsvaret av øya, men ble drept i de stridighetene som pågikk.

Og der satt hun, enke med en stor barneflokk som skulle forsørges.
Langt fra enkelt, men ved hjelp av gode naboer som heller ikke hadde mye å rutte med, overlevde hun og barna.

Ettersom ungeflokken vokste til flyttet de etter hvert ut, men sørget for at mora klarte seg.

Hun hadde en flokk med høns rundt huset som levde "fritt". Men et jordstykke hvor hun dyrket grønnsaker og hadde noen
frukttrær lå et stykke unna, litt over en times gange.
Hver morgen klokken seks bega hun seg dit for å stelle i denne grønnsakhagen.

Hver ettermiddag gikk turen til naboen for en prat og diskusjon av dagens hendelser.
Hennes liv var stillferdig og gled nok etter hvert bort i glemselen. Men familien vil alltid huske henne der hun med krumbøyd
rygg ruslet omkring i høy alder.
Grisekjøtt spiste hun kun en gang i året, og det var når provinsen har sin årlige fiesta.

En morgen reagerte naboene på at ingen hadde sett henne. Hun lå da død i sengen.

Hvor gammel hun ble er også usikkert, men garantert 97 år, sannsynligvis eldre.
Hun, som svært mange andre, var ikke registrert etter fødselen.
Og den høye alderen skyldes nok også kosten som besto av ris, grønnsaker og av og til egg. Hønsene og eggene ble gjerne solgt for å få penger til å kjøpe ris.
Hun hadde aldri vært hos en lege.

Slike kvinner som henne, stille og spasommelige og bruker livet til å ta seg av barn og hjem finnes nok i titusenvis uten at noen
hører om dem.

Nå er det snart snakk om en ny Nobelpris utdeling, og når jeg ser disse politikerne som nevnes i den forbindelse får jeg en vond
smak i munnen.

Jeg har en helt annen oppfatning om hvem den prisen skulle gå til.

[Olav Seglem]

Enig
Hun har vært et lite tannhjul i en stor maskin, ikke så mange av de andre som surfer på overflaten med en sølvskje i munnen..

[wiking]

Det er utrolig hva mennesker klarer. Mange ville ha lagt seg ned. Men i mange tilfeller når noen har unger så vil dette gi dem livsgnisten til å leve.

[MrDemongas]

Enig. Fredrsprisen til besta i Phil!

[gunners]

Litt underlig hvor store forskjellene er avhengig av hvor du lever i verden.

Kona bygde seg nettopp et hus i provinsen. To familiemedlemmer som hadde erfaring i husbygging både fra Manila og lokalt
tok seg av den jobben. Timebetalingen omregnet i norske kroner lå på 32 kroner.

Risen må kjøpes. Ellers dyrkes stort sett alt de trenger av mat.
En del bor fremdeles i bambus hytter.
Alle har nå fått .elektrisitet, men mangler fremdeles mobilnett.

De aller fleste eier nærmest slikk og ingenting etter etter vestlig standard.
Men like fullt har de en høyere levealder enn oss. Har heller ikke det jævla stresset som som mange i vestlige land er utsatt for.
Og spiser antagelig sunnere mat da det meste består av ris og grønnsaker.
Snakker nå kun om landområdene/provinsene, ikke byene. Der virker det som om både pengejakten og stresset ligner slik vi har det.

Det er ikke så mange glade fjes her hvor vi bor . Skyldes gjerne problemer med økonomien.

Men i provinsene virker det som smilene dukker mye oftere opp i ansiktene.
Den som har svært lite rikdom har heller ikke hverken hytte, bil eller boliglån å bekymre seg for.