In 2018 i made a 10 minute film on veteran PTSD called 'How Sleep the Brave'. I released it online and it managed to get around 40,000 views. This was a fantastic response, however, i was never completely happy with the finished project - it was too short to do the subject justice, and it ended on a far too upbeat note for my liking. Only a matter of days after it was finished a young ex-soldier from Sussex, Danny Johnston, ended his life after a lonely battle with PTSD. After going to Danny's funeral, and speaking to other veterans, i decided to remake the film. This is the film i should have made originally - it's darker, bleaker, full of triggers and (in my opinion) more accurately reflects the situation. I will be releasing the film for free, all i ask is that (if you like it) you SHARE it. The release date is FRIDAY 7th of JUNE, this page is to help publicise the project and build an audience.
https://youtu.be/YyfqMw9oWIQ
How sleep the brave?
Er du veteran [mention]Phay[/mention] ? Da er vi ihvertfall to her inne, sikkert flere også 
Nei, jeg er ikke veteran, men tenkte det var noen her inne. Har kamerater som er her, og forlatt oss, som er veteraner, og på tide at dere får oppmerksomhet for hva dere har bidratt med, og for enkelte en høyere pris enn andre!
Gremmes hvordan politikere har håndtert veteraner i alle år!
Phay skrev: ↑09 jun 2019, 11:22 Nei, jeg er ikke veteran, men tenkte det var noen her inne. Har kamerater som er her, og forlatt oss, som er veteraner, og på tide at dere får oppmerksomhet for hva dere har bidratt med, og for enkelte en høyere pris enn andre!
Gremmes hvordan politikere har håndtert veteraner i alle år!
Det perfekte liv er å ikke jakte på det perfekte liv. 
PTSD kan ramme også mennesker som ikke har deltatt i krigshandlinger,!
har en opplevd katastrofer , vert utsatt for
vold mm, overgrep mm
kan mennesker også få PTSD
dessverre er det ofte derfor jeppe drikker!
i dag finnes det gode medisiner mot dette
men desverre er det få som forstår de trenger « behandling» og sliter med dette livet ut,
hjelper lite og snakke ned en vanlig lege eller psykolog, en bør forsøke en psykiater
ikke lett komme dit hen, men her i thailand
kan en få hjelp på « timen»
hos private institusjoner,
og finne rette medisiner kan ta tid
medisiner virker forskjellig på mennesker
ofte trengs en « cocktail» av medisiner,
«trist og se folk ruser seg ihjel med selvmedisinering» det går aldri bra.!
Det perfekte liv er å ikke jakte på det perfekte liv.
Har vært en kjent sak i Norge ihverfall i en god del år nå. Jeg håper nå at Forsvaret og myndighetene tar det på alvor og gir et godt tilbud.
Husker jo historiene og skjebnene som ble trukket fram fra de første Libanon FN kontigentene.
Har selv en kompis som har vært ute i utrolig mange utenlandsoppdrag gjenom etteretningstjenesten. Han drakk som en svamp i mange år, men han har roet seg litt nå etter han ble sammen med ei skikkelig dame. Han brukte å fortelle historier fra oppdragene i fylla. Var jo hemmelighetsstemplede greier, men han måtte jo blåse ut på et vis.
Synes det er forkastelig av myndigheter og militæret (over hele verden) å bruke og kaste mennesker på denne måten.
Husker jo historiene og skjebnene som ble trukket fram fra de første Libanon FN kontigentene.
Har selv en kompis som har vært ute i utrolig mange utenlandsoppdrag gjenom etteretningstjenesten. Han drakk som en svamp i mange år, men han har roet seg litt nå etter han ble sammen med ei skikkelig dame. Han brukte å fortelle historier fra oppdragene i fylla. Var jo hemmelighetsstemplede greier, men han måtte jo blåse ut på et vis.
Synes det er forkastelig av myndigheter og militæret (over hele verden) å bruke og kaste mennesker på denne måten.
"Scale back your long hopes, to a short period. While we speak, time is envious and is running away from us. Seize the day, trusting little in the future.", by the Roman poet Horace in 65 BC. Carpe Diem
Har de noensinne gjort en undersøkelse av de nordmenn som ble utsatt for tsunamien her i Thailand? Har noen andre land gjort det? Må jo ha vært en utrolig psykisk belastning å havne midt oppi den situasjonen, og alt som skjedde i etterkant.
"Scale back your long hopes, to a short period. While we speak, time is envious and is running away from us. Seize the day, trusting little in the future.", by the Roman poet Horace in 65 BC. Carpe Diem
.riflefish skrev: ↑09 jun 2019, 13:39 PTSD kan ramme også mennesker som ikke har deltatt i krigshandlinger,!
har en opplevd katastrofer , vert utsatt for
vold mm, overgrep mm
kan mennesker også få PTSD
dessverre er det ofte derfor jeppe drikker!
i dag finnes det gode medisiner mot dette
men desverre er det få som forstår de trenger « behandling» og sliter med dette livet ut,
hjelper lite og snakke ned en vanlig lege eller psykolog, en bør forsøke en psykiater
ikke lett komme dit hen, men her i thailand
kan en få hjelp på « timen»
hos private institusjoner,
og finne rette medisiner kan ta tid
medisiner virker forskjellig på mennesker
ofte trengs en « cocktail» av medisiner,
«trist og se folk ruser seg ihjel med selvmedisinering» det går aldri bra.!
mange harda bud i offshore industrien også, ( in the early days)
det og oppleve helikopter ulykker blow up og branner og aleksander kielland
var tøft, for mange.
var ikno krisepsykiatri da
men medisin blei mye øl på dikens mm.
Det perfekte liv er å ikke jakte på det perfekte liv.
Det er jo i bunn og grunn den arvelige sårbarheten som utløser diverse problemer med diverse diagonoser. Svært mange yrkessoldater mestrer oppgavene, samt redningsfolk som påtar seg ofte oppdrag frivilig, og så har det mye å si hvordan laget sammarbeider og oppfølging videre. Svært mange tror de greier å håndtere inntrykkene alene, og takker nei til oppfølging også. En er jo litt mann av seg må en jo forstå, og ofte så er det nettopp de som har størst problemer i ettertid, for de ikke har greid å sette ord på følelsene sine.
Har jo opplevd og fått mine doser i forbindelse med mine høyrisiko aktiviterer, men min tilnærming har alltid vært som følger.
Jeg kan dø
Jeg kan bli invalid
Jeg vil miste kompiser
Og jeg vil se mye carnage
Og det værste av alt, er å møte de pårørende som har vært min erfaring. Det er den tyngste biten av alt. En viktig ting er at vi alltid samlet oss og gikk igjenom hendelsen sammen, snakket ut om det, tok en øl, samlet oss for minnestund kort tid etterpå, og gjennomførte da samlet aktivitet. Vi fikk også snakket ut med pårørende både før og etter eventuell begravelse.
Samme tilnærming har jeg til å kjøre motorsykkel i Thailand, og jeg tror det gjør en mer skjerpet og forberedt. Det er noe med å tenke igjennom det man gjør, og etterpå ta og debriefe seg litt selv, om hvor det kunne ha gått galt, og hva man kunne ha gjort anderledes.
Så vil si jeg har vært heldig, og kan ikke sammenlignes med all dødtiden soldater i strid ofte opplever før og etter det smeller, og det er ofte det som tærer på, og så stillheten etterpå, når en er ferdig. Svært mange velger å reise ut igjen så fort som mulig, bare for å slippe akkurat den stillheten, som kan beskrives som øredøvende for svært mange.
https://youtu.be/NCMEdDnF3yc
mye er situasjks betont!Phay skrev: ↑10 jun 2019, 10:48 Det er jo i bunn og grunn den arvelige sårbarheten som utløser diverse problemer med diverse diagonoser. Svært mange yrkessoldater mestrer oppgavene, samt redningsfolk som påtar seg ofte oppdrag frivilig, og så har det mye å si hvordan laget sammarbeider og oppfølging videre. Svært mange tror de greier å håndtere inntrykkene alene, og takker nei til oppfølging også. En er jo litt mann av seg må en jo forstå, og ofte så er det nettopp de som har størst problemer i ettertid, for de ikke har greid å sette ord på følelsene sine.
Har jo opplevd og fått mine doser i forbindelse med mine høyrisiko aktiviterer, men min tilnærming har alltid vært som følger.
Jeg kan dø
Jeg kan bli invalid
Jeg vil miste kompiser
Og jeg vil se mye carnage
Og det værste av alt, er å møte de pårørende som har vært min erfaring. Det er den tyngste biten av alt. En viktig ting er at vi alltid samlet oss og gikk igjenom hendelsen sammen, snakket ut om det, tok en øl, samlet oss for minnestund kort tid etterpå, og gjennomførte da samlet aktivitet. Vi fikk også snakket ut med pårørende både før og etter eventuell begravelse.
Samme tilnærming har jeg til å kjøre motorsykkel i Thailand, og jeg tror det gjør en mer skjerpet og forberedt. Det er noe med å tenke igjennom det man gjør, og etterpå ta og debriefe seg litt selv, om hvor det kunne ha gått galt, og hva man kunne ha gjort anderledes.
Så vil si jeg har vært heldig, og kan ikke sammenlignes med all dødtiden soldater i strid ofte opplever før og etter det smeller, og det er ofte det som tærer på, og så stillheten etterpå, når en er ferdig. Svært mange velger å reise ut igjen så fort som mulig, bare for å slippe akkurat den stillheten, som kan beskrives som øredøvende for svært mange.
https://youtu.be/NCMEdDnF3yc
en kommer oppi situasjoner plutslig
uventet,
det rasere sinnet
det og bære døde arbeidskamerater
erjo i grunn meningsløst!
tenker mye på dette,
det kommer tilbake
det var et forferdelig stue i hangaren
på eko tank da vi lossa døde kropper
ikke særlig pene etter noen dager i sjøen
og det ikke fantes likposer ,,
klart førsthjelpere kansje er mere hærdet
husker en kontakner der stroppen røyk
og falt over to meksikanere
pressa det gjennom gradingen
medicen svima av ,
en « galning» fra sarpsborg
skrapa opp restene oppi ei kasse
4 mann var med på og bære kassa
som blei plassert i koridoren utafor
sykestua,
med et blodig ulteppe over!
alle som skulle spise passerte kassa,
sånt går liksom ikke og forbrede seg på!
phuuuj
Det perfekte liv er å ikke jakte på det perfekte liv.