Velkommen til Asianet.no

REGISTRER DEG HER, det er gratis og uforpliktende.

Normalt vil du få bekreftelse fra oss på e-post umiddelbart etter registrering.
Tar dette lang tid kan du gå til forumsiden og sende inn skjema Kontakt oss
Skriv valgt brukernavn og e-postadresse og vi skal finne ut av det.

NB: Vi ser i systemet vårt at noen brukere har registrert seg med e-postadresser som returneres fra leverandør som ukjente. Se over for hjelp til feil.

PS: Du kan også sjekke om e-posten fra oss ligger i Spam.

mvh
-asianet.no

En nordmann sitt liv i Thailand blandt kun thaier.

Arild Holtet
Innlegg: 1465
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 1720

#251

14 apr 2019, 05:31

MrDemongas skrev:
12 apr 2019, 07:46
Dette går veien!
Jeg skulle ønske det var en diett hvor Swensens iskrem var hovedingrediensen :D
God helg - og påske!
Takk for det og god påske til deg også. :D

A.H.
2 x
Arild Holtet
Innlegg: 1465
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 1720

#252

16 apr 2019, 06:52

I dag er det en måned siden jeg tok den andre hofteoperasjonen. Jeg ble raskt bedre og var oppe å gikk, men etter 2,5 uker fikk jeg plutselig vondt og det ble enda vondere noen dager. Leste litt om infeksjon i sår og protese, og dette var ikke hyggelig lesestoff. Men jeg fortsatte treningen slik som var anbefalt av leger, og plutselig etter noen dager var smertene borte. Hva smertene kom av vet jeg ikke. Men mulig jeg lå galt en natt, eller en av mine kjære hunder hoppet opp i senga på natta og landet på såret. Vel tross smerter fortsatte jeg tålmodig å trene meg opp. Tålmodighet det har jeg og tro på det jeg gjør.

Nå en måned etter operasjonen så går jeg som før, og kan arbeide i hagen med mange ting. Men tunge løft og vridninger det skal jeg ikke gjøre.

Vi har jo hovedsoverommene og wc/badene i 2 etasje, så vi laget i stand soverommet i 1 etasje når vi kom fra sykehuset. Bratte trapper og når trappa er glatt i regnvær tok vi ikke sjansen på den første tiden.

Kona og guttene sjauet ned en tung sofa, to stoler og ett bord, og satt opp Tv nede i trimrommet. Så trimrommet med de 60 kvadratmeterene der det skal kun stå treningsapparater, det venter vi med til senere i år. Men den lille kroken mot vinduene, der har vi benken for kaffekoking og enkel oppvarming av mat. Det store 450 kilo tunge heltrebordet og stolene, de skal være i denne lille kroken på 20 kvadratmeter.

En god venn flyttet til Filippinene, og han ga meg to kasser med gode bøker. Så jeg får vel lage meg en lesekrok og lage en bokhylle for drøye 3 meter med bøker.

Inne i min lille hule Macrommet som også er 20 kvadratmeter, koser jeg meg og leser nyheter på nett og tar mine daglige kopper med kaffe. Godt å ha sin egen lille hule å trekke seg inn i, og tenke på at senere i år så skal jeg ha en komplett egen Gym på 60 kvadratmeter. Nå føler jeg meg sterk og frisk, og kan takke dyktige leger for jeg fikk nok en 100% vellykket hofteoperasjon.

A.H.
Vedlegg
Screen Shot 2019-04-16 at 10.49.21.png
Screen Shot 2019-04-16 at 10.49.59.png
Screen Shot 2019-04-16 at 10.50.12.png
Screen Shot 2019-04-16 at 10.50.27.png
Screen Shot 2019-04-16 at 10.50.43.png
Screen Shot 2019-04-16 at 10.50.56.png
Screen Shot 2019-04-16 at 10.51.53.png
Screen Shot 2019-04-16 at 10.52.06.png
Screen Shot 2019-04-16 at 10.52.18.png
Sist redigert av Arild Holtet den 16 apr 2019, 08:47, redigert 1 gang totalt.
3 x
Arild Holtet
Innlegg: 1465
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 1720

#253

16 apr 2019, 07:15

Songkran hos oss er ikke det å stå ved veiene å kaste vann, og reise rundt med en pickup med store oljefat fulle av vann på. Samt den enorme fylla og ulykkene som skjer, og Songkran har malt for mye fyll, med døden som følger. En trist utvikling der Songkran som er nyttåret i Thailand, nå skrives og omtales som en vannfestival.

Det som er viktigst eller kanskje var det for noe tiår tilbake, det er at de unge takker foreldre for livet, og gir dem det livgivende vann og ofte talkum som kjøler ned i varmen. Ofte gis vannet med en pen blomst som dyppes i vann. De voksne gir og vann tilbake til barna, og ønsker dem lykke til med skoler og livet som kommer.

Noen få bilder fra der vi har vår plass der vi som er eldst takkes for livet vi har gitt barna. Tar med noen få bilder først, av da mødrene ble takket av sine barn. Jeg som er den eldste i familien og sees på som familiens overhode, jeg fikk egen stol og alle takket den eldste for det gode livet de hadde fått. Men først noen bilder av mødrene i familien.

A.H.
Vedlegg
DSC07953.jpg
DSC07955.jpg
DSC07956.jpg
DSC07959.jpg
DSC07962.jpg
DSC07964.jpg
6 x
Wood1958
Innlegg: 354
Registrert: 25 okt 2017, 16:04
x 262

#254

16 apr 2019, 11:04

Arild Holtet skrev:
16 apr 2019, 07:15
Songkran hos oss er ikke det å stå ved veiene å kaste vann, og reise rundt med en pickup med store oljefat fulle av vann på. Samt den enorme fylla og ulykkene som skjer, og Songkran har malt for mye fyll, med døden som følger. En trist utvikling der Songkran som er nyttåret i Thailand, nå skrives og omtales som en vannfestival.

Det som er viktigst eller kanskje var det for noe tiår tilbake, det er at de unge takker foreldre for livet, og gir dem det livgivende vann og ofte talkum som kjøler ned i varmen. Ofte gis vannet med en pen blomst som dyppes i vann. De voksne gir og vann tilbake til barna, og ønsker dem lykke til med skoler og livet som kommer.

Noen få bilder fra der vi har vår plass der vi som er eldst takkes for livet vi har gitt barna. Tar med noen få bilder først, av da mødrene ble takket av sine barn. Jeg som er den eldste i familien og sees på som familiens overhode, jeg fikk egen stol og alle takket den eldste for det gode livet de hadde fått. Men først noen bilder av mødrene i familien.

A.H.
Blir som de bildene jeg får også, men at det foregår mere voldsomt også,ser en jo på trykket på sykehuset.
0 x
Arild Holtet
Innlegg: 1465
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 1720

#255

17 apr 2019, 13:46

I dag den 17 april 2001, så gikk jeg av en skranglete falleferdig lokalbuss fra før krigen. Den gikk fra Lam Narai til den lille støvetelandsbyen Nong Bolung. Jeg skulle møte en ung kvinne som jeg hadde møtt i denne lille landsbyen lenge før Songkran, og etter Songkran skulle vi møtes og kanskje flytte sammen og leve sammen. Vi hadde en avtale: På grunn av vi begge hadde hatt en meget løgnaktig og utro samboer som vi var skilt fra. Det var at vi skulle prøve å leve sammen i to år, og hvis det gikk bra da skulle vi gifte oss. Det ble slik.

Jeg husker tankene når jeg gikk ned den støvete lille jordsoien, og støvet hvirvlet opp for hvert steg jeg gikk. Jeg hadde en slitt koffert i den ene hånda, og i den hadde jeg alt jeg eide i livet. I den andre hånda hadde jeg noen få tusen baht i ei svett hånd, men jeg viste at snart kom min uførepensjon fra Norge. Men noen tusen baht var en del penger den gangen, for håndtverkerene i landsbyen tjente 150,- baht per dag den gangen. Dt som skule bli min svoger, han hadde en slik lønn og den eneste som hadde arbeide hver måned.

Sakte sakte ruslet jeg ned den lille soien og tankene vandret. 
Jeg så en liten gutt som het Art, som lekte med den eneste leken han hadde. En trebil som onkel Phanom hadde laget til han. Jeg var spent på hva som ventet meg fra en kvinne jeg likte så godt, og hva ville hun si.


Plutselig så Art opp og ropte så det ljomet, og det var ikke ett menneske som ikke hørte det utbruddet: Mae mae (mor mor) Pappa malæu pappa ma læu. (Pappa har kommet til bake pappa har kommet tilbake). Ut mellom to fattigslige hus kom en blid gjeng, og den første var det menneske jeg skulle flytte sammen med. Sakte sakte satt jeg fra meg en slitt gammel koffert, og en glad kvinne trykket mine hender. Pappa. Sakte sa hun det flere ganger Pappa. Khon sanya kapp ma, khon mai kho hokk muen phom kitt. Du lovet komme til bake, du ikke lyve som jeg tenkte. Vi holdt pent rundt hverandre, og vi hadde begge tårer i øynene. Vi hadde tro på hverandre denne dagen 17 april 2001.

I dag har det gått 18 år, og det har vært 18 gode år men også mange missforståelser. To så helt forskjellige mennsker og to så forskjellige kulturer skulle "smelte" sammen. De to årene gikk fort, og vi viste da at vi var trygge på hverandre og DA kunne vi gifte oss og bygge ett eget hus og hjem som vi hadde spart til.

Min kjære nye samboer var litt over 1 måned gravid da jeg traff henne, og dette var hun ikke klar over. Hun hadde forlatt en utro mann som ville ha en yngre penere kone til sengekos, og sin gamle kone som arbeider på landet hans familie eide. Det hadde vist blitt litt av ett rabalder. For dette ble ikke godtatt og hun ville ha sønnen de hadde sammen, og flytte til der hennes mor og familie bodde. Mannen nektet for hans mor elsket den lille gutten Art. Men han måtte gi seg da han ble realt banket opp, og ble truet om å bli kastrert av en meget hissig kvinne.

Min kjære blide runde ble redd etter hvert, for hun forsto at hun var gravid. Hun var livredd for jeg skulle forlate henne, men når hun fødte sin sønn Am som var syk så støttet jeg henne i en vond tid. Han ble født med hard bronkitt som legene mente var asthma, og lå på overvåkning i flere dager. Jeg ble glad i denne lille syke men glade gutten Am, og plutselig hadde jeg både den snille gutten Art og Am som jeg tok vare på som mine egne barn. Am ble frisk som en fisk, og en glad og kjærlig liten gutt.

Min kjære samboer fikk beskjed om at hun ikke kunne få flere barn etter Am ble født, for det var en del komplikasjoner under fødselen. Tre år senere ropte min glade kone på meg. Arild ma thi ni noy. (Arild kom hit litt). Hun hadde noe hun MÅTTE fortelle meg. Jeg har gått hos leger i lang tid og fått hjelp og vitaminer etter Am ble født sa hun, og nå tror legene jeg kan få barn igjen. Jeg ble litt paff og sa: Vi har jo Art og Am og jeg er jo for gammel til å få barn igjen. Det er du ikke sa min glade kone. Du har gitt meg og min familie ALT, og vi har ikke gitt noe til bake. Jo sa jeg du har gitt mer enn det jeg har gitt, for du har gitt deg selv og gitt meg en god familie. På sin artige måte forklarte meg dette på sin måte, etter litt protester da jeg synes jeg var for gammel til å få ett barn:

Jeg sa litt forsiktig: Hvis jeg dør tidlig og du har enda ett barn men ingen mann, da blir livet forferdelig tungt. Ei lita hånd la seg over min hånd, mens hun smilte mildt og sa: Hvis det skjer så ser jeg deg mannen jeg er så glad i, hver eneste dag når jeg ser inn i vårt barn sine øyne. Da sluttet jeg å protestere, for min kjære kone ville gi meg det viktigste i livet. Hun ville gi meg ett barn, som hun så som det viktigste i livet den gangen.

Det ble slik og i slutten av året 2005 så fikk vi vår lille sønn Owen eller Thanadon som er hans riktige navn. Vi hadde spart og vært forsiktige med penger, og hadde fått kjøpt to landbiter. Den ene i soien der jeg traff min kone, og den andre en større landbit som vi kunne bygge hus på. Året 2005 ble ett godt år. Vi begynte å bygge huset vårt, og ett hus til min svigermor som tok vara på min kones yngre søster. Den som sparer har heter det, og det ga resultater etter 4 år. Owen ble født den 9 september, og vårt og svigermors hus var omtrent helt ferdig til jul. Men det var så ferdig at vi kunne flytte inn i begge husene. Min kone maste aldri på dette statuset som er bil. Omtrent alle maser på sin vestlige hvite mann (farang), at en bil det MÅ de ha og de får høyere status da. Vi gledet oss over eget hus og en vakker liten gutt. Hus og hjem og familien er det viktigste i livet, og vi hadde nådd det vi begge ønsket.


I dag den 17 april året 2019, så er det 18 år siden jeg gikk ned en støvete liten jordsoi. Jeg hadde tro på livet igjen, og i dag 18 år senere så er jeg glad jeg tok denne skranglete falleferdige bussen fra Lam Narai til den støvete lille Landsbyen Nong Bolung. Vi fant begge det vi letet etter og håpet på begge, den 17 april for hele 18 år siden.

En takk til deg du kjære Phuangmala Bunkhoy for ett godt liv.

A.H.

Vedlegg
XO1F1363.jpg
7 x
Wood1958
Innlegg: 354
Registrert: 25 okt 2017, 16:04
x 262

#256

17 apr 2019, 14:56

Arild Holtet skrev:
17 apr 2019, 13:46
I dag den 17 april 2001, så gikk jeg av en skranglete falleferdig lokalbuss fra før krigen. Den gikk fra Lam Narai til den lille støvetelandsbyen Nong Bolung. Jeg skulle møte en ung kvinne som jeg hadde møtt i denne lille landsbyen lenge før Songkran, og etter Songkran skulle vi møtes og kanskje flytte sammen og leve sammen. Vi hadde en avtale: På grunn av vi begge hadde hatt en meget løgnaktig og utro samboer som vi var skilt fra. Det var at vi skulle prøve å leve sammen i to år, og hvis det gikk bra da skulle vi gifte oss. Det ble slik.

Jeg husker tankene når jeg gikk ned den støvete lille jordsoien, og støvet hvirvlet opp for hvert steg jeg gikk. Jeg hadde en slitt koffert i den ene hånda, og i den hadde jeg alt jeg eide i livet. I den andre hånda hadde jeg noen få tusen baht i ei svett hånd, men jeg viste at snart kom min uførepensjon fra Norge. Men noen tusen baht var en del penger den gangen, for håndtverkerene i landsbyen tjente 150,- baht per dag den gangen. Dt som skule bli min svoger, han hadde en slik lønn og den eneste som hadde arbeide hver måned.

Sakte sakte ruslet jeg ned den lille soien og tankene vandret. 
Jeg så en liten gutt som het Art, som lekte med den eneste leken han hadde. En trebil som onkel Phanom hadde laget til han. Jeg var spent på hva som ventet meg fra en kvinne jeg likte så godt, og hva ville hun si.


Plutselig så Art opp og ropte så det ljomet, og det var ikke ett menneske som ikke hørte det utbruddet: Mae mae (mor mor) Pappa malæu pappa ma læu. (Pappa har kommet til bake pappa har kommet tilbake). Ut mellom to fattigslige hus kom en blid gjeng, og den første var det menneske jeg skulle flytte sammen med. Sakte sakte satt jeg fra meg en slitt gammel koffert, og en glad kvinne trykket mine hender. Pappa. Sakte sa hun det flere ganger Pappa. Khon sanya kapp ma, khon mai kho hokk muen phom kitt. Du lovet komme til bake, du ikke lyve som jeg tenkte. Vi holdt pent rundt hverandre, og vi hadde begge tårer i øynene. Vi hadde tro på hverandre denne dagen 17 april 2001.

I dag har det gått 18 år, og det har vært 18 gode år men også mange missforståelser. To så helt forskjellige mennsker og to så forskjellige kulturer skulle "smelte" sammen. De to årene gikk fort, og vi viste da at vi var trygge på hverandre og DA kunne vi gifte oss og bygge ett eget hus og hjem som vi hadde spart til.

Min kjære nye samboer var litt over 1 måned gravid da jeg traff henne, og dette var hun ikke klar over. Hun hadde forlatt en utro mann som ville ha en yngre penere kone til sengekos, og sin gamle kone som arbeider på landet hans familie eide. Det hadde vist blitt litt av ett rabalder. For dette ble ikke godtatt og hun ville ha sønnen de hadde sammen, og flytte til der hennes mor og familie bodde. Mannen nektet for hans mor elsket den lille gutten Art. Men han måtte gi seg da han ble realt banket opp, og ble truet om å bli kastrert av en meget hissig kvinne.

Min kjære blide runde ble redd etter hvert, for hun forsto at hun var gravid. Hun var livredd for jeg skulle forlate henne, men når hun fødte sin sønn Am som var syk så støttet jeg henne i en vond tid. Han ble født med hard bronkitt som legene mente var asthma, og lå på overvåkning i flere dager. Jeg ble glad i denne lille syke men glade gutten Am, og plutselig hadde jeg både den snille gutten Art og Am som jeg tok vare på som mine egne barn. Am ble frisk som en fisk, og en glad og kjærlig liten gutt.

Min kjære samboer fikk beskjed om at hun ikke kunne få flere barn etter Am ble født, for det var en del komplikasjoner under fødselen. Tre år senere ropte min glade kone på meg. Arild ma thi ni noy. (Arild kom hit litt). Hun hadde noe hun MÅTTE fortelle meg. Jeg har gått hos leger i lang tid og fått hjelp og vitaminer etter Am ble født sa hun, og nå tror legene jeg kan få barn igjen. Jeg ble litt paff og sa: Vi har jo Art og Am og jeg er jo for gammel til å få barn igjen. Det er du ikke sa min glade kone. Du har gitt meg og min familie ALT, og vi har ikke gitt noe til bake. Jo sa jeg du har gitt mer enn det jeg har gitt, for du har gitt deg selv og gitt meg en god familie. På sin artige måte forklarte meg dette på sin måte, etter litt protester da jeg synes jeg var for gammel til å få ett barn:

Jeg sa litt forsiktig: Hvis jeg dør tidlig og du har enda ett barn men ingen mann, da blir livet forferdelig tungt. Ei lita hånd la seg over min hånd, mens hun smilte mildt og sa: Hvis det skjer så ser jeg deg mannen jeg er så glad i, hver eneste dag når jeg ser inn i vårt barn sine øyne. Da sluttet jeg å protestere, for min kjære kone ville gi meg det viktigste i livet. Hun ville gi meg ett barn, som hun så som det viktigste i livet den gangen.

Det ble slik og i slutten av året 2005 så fikk vi vår lille sønn Owen eller Thanadon som er hans riktige navn. Vi hadde spart og vært forsiktige med penger, og hadde fått kjøpt to landbiter. Den ene i soien der jeg traff min kone, og den andre en større landbit som vi kunne bygge hus på. Året 2005 ble ett godt år. Vi begynte å bygge huset vårt, og ett hus til min svigermor som tok vara på min kones yngre søster. Den som sparer har heter det, og det ga resultater etter 4 år. Owen ble født den 9 september, og vårt og svigermors hus var omtrent helt ferdig til jul. Men det var så ferdig at vi kunne flytte inn i begge husene. Min kone maste aldri på dette statuset som er bil. Omtrent alle maser på sin vestlige hvite mann (farang), at en bil det MÅ de ha og de får høyere status da. Vi gledet oss over eget hus og en vakker liten gutt. Hus og hjem og familien er det viktigste i livet, og vi hadde nådd det vi begge ønsket.


I dag den 17 april året 2019, så er det 18 år siden jeg gikk ned en støvete liten jordsoi. Jeg hadde tro på livet igjen, og i dag 18 år senere så er jeg glad jeg tok denne skranglete falleferdige bussen fra Lam Narai til den støvete lille Landsbyen Nong Bolung. Vi fant begge det vi letet etter og håpet på begge, den 17 april for hele 18 år siden.

En takk til deg du kjære Phuangmala Bunkhoy for ett godt liv.

A.H.

Flotte ord og et godt liv er deg vel undt Arild
4 x
Arild Holtet
Innlegg: 1465
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 1720

#257

18 apr 2019, 10:01

Thailand har hatt en stor forandring etter 2000. Her i vår lille landsby har det og skjedd mye de siste 5 årene. Prisene på land har over doblet seg, så folk utnytter landet de har og husene ligger tett mot hverandre. Men det er solgt land langs hovedveien rett på utsiden av sentrum, og det har kommet opp 4 stk. kombinerte boliger og butikker. Butikk ut mot veien og bolig på baksiden. Det har blitt lagt på jord på flere små landbiter der de nye butikkene er, så landsbyen vil nok utvide seg den veien.

Det er og blitt bygget en del hus rundt soiene der vi har huset. Så landsbyen blir større for hvert år.

Det samme har skjedd der vi har våre 40 rai med risland. Mye land har blitt hustomter og det skal strekkes strøm langs den største soien.

Vi har fått 7-Eleven og ATM automater, bilbutikk og finansieringsfirma. Internet Cafe har vi hatt i mange år, og butikkene utvider. Det har og blitt bygget flere en etasjes town house som er utleieboliger, for når en fjerdedels rai på 400 kvadratmeter koster 350.000,- baht så blir det for dyrt for mange arbeidere å kjøpe land å bygge eget hus.

Vi har bodd her i 18 år nå, og i dag er det tre ganger så mye mennesker i landsbyen, om nye 10 år så er vel landsbyen enda større. Det var ett landsbynummer når vi kom hit, nå er det to landsbynummer og snart blitr det vel tre og med det tre landsbysjefer.

A.H.


Vedlegg
Screen Shot 2019-04-17 at 10.07.19.png
Screen Shot 2019-04-17 at 10.07.44.png
Screen Shot 2019-04-17 at 10.10.00.png
Screen Shot 2019-04-17 at 10.10.29.png
Screen Shot 2019-04-18 at 14.39.02.png
Screen Shot 2019-04-18 at 14.39.15.png
Screen Shot 2019-04-18 at 14.39.28.png
Screen Shot 2019-04-18 at 14.39.41.png
3 x
Arild Holtet
Innlegg: 1465
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 1720

#258

26 apr 2019, 10:52

Tiden den går og mye har forandret seg de siste 6 årene. Vi leide en to etasjes leilighet i ett town house like ved den nye skolen våre tre gutter gikk på for å slippe lang reise når guttene var mindre. Men leiligheten så ikke ut, så begge badene og kjøkkenet måtte renses for elendig maling, og nettingen ved luftesteinene var tette av maling. Satt opp ei vifte der gasskomfyren skulle stå, men vifta trakk ikke godt nok. Da var det bare å lage ei avtrekkshette, med bare planker som kekkemaskin. Men det ble nå mer arbeider med det kjøkkenet. For når det regnet og vinden sto på kjøkken og veggen til badet, da fosset vannet inn. Så en luftekanal på hele lengden av husveggen bak kjøkken og bad, det måtte også lages med ganske så primitivt verktøy. Vel det fungerte bra alle årene vi bodde der.

Nå bor vi kun i huset hjemme i landsbyen igjen, og vi bygget ett tilbygg til huset med to bad/wc og ett større inngangsrom. Det store rommet hadde eldstegutten til motorsykler og verktøy. Men du verden som det ble stappa av deler og alt lå over alt. Så da bygget vi ett lite lagerhus nederst i hagen, og det store rommet er nå grovkjøkken. Helt ferdig er det ikke, og litt kaotisk slik min blide liker å ha det.

Vel vel vel. Nytt undertak må jeg nok lage, samt å lage en ny avtrekkshette som er like bred som hele vinduet. Greit å ha ei hylle slik som jeg laget før, og matlaging med diverse matoljer og annet er enklere å holde orden på. Da er det bare å få ei hofte som om en stund er 100% bra igjen. Litt her og litt der er hyggelig småarbeider, ikke minst å se at alt fungerer.

A.H.
Vedlegg
Screen Shot 2019-04-26 at 15.23.54.png
Screen Shot 2019-04-26 at 15.24.11.png
Screen Shot 2019-04-26 at 15.28.08.png
Screen Shot 2019-04-26 at 15.28.29.png
Screen Shot 2019-04-26 at 15.28.48.png
DSC08091.jpg
DSC08092.jpg
DSC08095.jpg
DSC08097.jpg
2 x
Arild Holtet
Innlegg: 1465
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 1720

#259

29 apr 2019, 02:01

Songkran den er over nå, og vi feiret Songkran på vanlig måte. Mor og far blir bestandig hedret av barna, som takker for livet de har fått. Vannet som er så viktig for livet på mange, måter blir strøket på foreldrenes hender, føtter og ansikt. Vannet kjøler og gjør livet behagelig. Som vanelig strykes vannet på med en pen blomsterkvast. Vi gamle foreldre gir og vannet vi får i hendene tilbake, til den som takker for livet de har fått. For under Songkran som er Thailand sitt nyttår, skal alle ønskes ett godt liv i neste året og tiden som kommer. Min lille hun Lucky synes at det ble vel mye styr rundt pappa, så her måtte hun passe på. Den gamle så velkjente feiring av nyttåret og takke for livet, det er hos oss på en ærverdig måte, ikke sinnsyk vannspruting og mye fyll som det dessverre har blitt de siste 20 årene. Så i fred og ro feiret vi Songkran 13-14-15-16 mai. En dag mer dette året, da også 16 april ble feiret. Nå er vi godt inne i året 2563, og livet går trygt og godt videre.

A.H.

Vedlegg
DSC07955.jpg
DSC07959.jpg
DSC07962.jpg
DSC07978.jpg
DSC07985.jpg
DSC07996.jpg
DSC08029.jpg
DSC08031.jpg
DSC08060.jpg
3 x
Arild Holtet
Innlegg: 1465
Registrert: 24 okt 2017, 09:27
x 1720

#260

03 mai 2019, 05:49

I de siste dagee har kona og jeg hatt det litt travelt. Etter hofteoperasjonen så flyttet vi ned i soverommet i 1 etasje, og der har vi også en god dobbeltseng, airkondition og ett kjøleskap.

En sofa med bord og stoler ble også stt ned, og vår smart Tv ble montert. Men i går ble det sjauing og flytting av møbler og annet, og vi flyttet opp i soverommet i 2 etasje igjen. Etter hofteoperasjonen ville ikke kona at jeg tok sjanser på å skli i en bratt betongtrapp med glatte fliser, og når det regner er den trappa ekstra glatt. Så i går var det på tide, etter en grundig forandring av møblene igjen. For etter en god sjau med gressklipperen, så følte jeg at hofta fungerer perfekt.

Men 7 uker nede i 1 etasje var greit det, og hundene de likte seg nede. Men i går når jeg tok med meg minste hunden Lucky opp i 2 etasje, da var hun litt forvirra og var ikke helt fornøyd. Men når mor og vennen Brownie kom, da gikk halen som ei vifte.

Da er dagene som før, selv om det har blitt noen forandringer. Men etter jg fikk en masse bøker av en venn som flytta til Filippinene, så får jeg nok lage noen hyller på ett sted som passer

A.H.
1 x
Svar

Gå tilbake til «Reisebrev og dagligliv»