Rundt 2011-2012 var jeg på min fjerde og foreløpig siste tur til Palawan. Flytrafikken hadde tatt seg opp igjen, og Philippine Airlines var nå i full drift, spesielt innenlands. Kona og jeg tok fly til P. Princesa, og det hadde ikke skjedd store forandringer på flyplassområdet. Litt historikk og den videre utbygging. En enkel og primitiv utbygging av denne ble startet allerede i 1942 av USA under den andre verdenskrig. Ble visstnok også okkupert av Japan, men gjenerobret. Da vi ankom registrerte jeg ingen spesielle forandringer på flyplassen. Men mye har skjedd siden den gang. I 1917 var den en ferdig utbygd internasjonal flyplass og oppfylte alle internasjonale kriterier. Nå får flyplassen direkte besøk av turister fra hele verden, og antallet kan komme opp i to millioner årlig. Og forandringene lot seg ikke stoppe. Palawan Hotel var solgt og ombygget i mer moderne og effektiv stil. Den nye eieren var også vice mayor i El Nido, men det virket som om han hadde fast opphold i P. Princesa. Han var en hyggelig fyr. Vi tok inn på det nye hotellet som egentlig hadde beholdt mye av det gamle. Men for å være ærlig. Sjarmen ved hotellet var borte og den effektive og turistpregede atmosfæren hadde tatt over. Svært mange av Rizal Avenues hoteller og restauranter var solgt. ombygget eller fjernet. M a o, nye "koster" på vei inn for å bringe byen inn i den moderne tid. Spesielt nybygging av hoteller hadde tatt seg opp. En tur til en badeplass i utkanten av byen ga et svært negativt inntrykk. Måtte først betale inngangsbilletter, og synet som møtte oss var deprimerende. Vannet nær strandkanten fløt over av søppel og gjorde bading umulig. Samtlige bord var fyllt opp av hva jeg på godt norsk ville kalle fylliker og bordene var fulle av billige Tanduay flasker og øl. (Tanduay er billig filippinsk brennevin, en slags rum). Vi returnert kvikt. Byen var ikke lenger landets reneste, men nå på linje med andre byer. Vi nøyde oss med en tur til Crokodile Farming Institute, en krokodillefarm, eid av japanere, og som lå like utenfor bygrensen. Den var kommersielt drevet og omfatter hundrevis av disse dyrene i forskjellige årsklasser. På innsiden fantes flere utsalgsteder hvor en kunne kjøpe forskjellige produkter fra krokodiller, slikt som f eks sko og vesker. Det var også en restaurant som hadde krokodillekjøtt på menyen.
Det fristet ikke. Dette var min siste tur. Bevares. Palawan har fremdeles mye å by på, men et besøk nå kreves nok en atskillig større lommebok enn tidligere. Og den sydligste delen bør en ikke oppsøke. Greit nok at den er muslimsdominert. Verre er det at Abu Sayyaf har et fotfeste her.
Reisemål Palawan
Jeg skal foreløpig avslutte beretninger med en fortelling fra et havarert ekteskap som også omfattet Palawan. Historien er sann og må være mer enn 30 år gammel. Navn har jeg dessverre glemt. Fortalte tidligere om denne saken på asiaforum, men har ingen tilgang der lenger. En norsk flyver var gift, og de hadde en liten datter sammen. Så skiftet moren legning og var ikke lenger interessert i ektemannen. Det endte med skilsmisse, pluss at mannen ble nektet samvær med datteren. Han kidnappet da datteren og stakk utenlands.
Moren hyret en kjent norsk sivil etterforsker til å finne dem. Etterforskeren hadde også en norsk assistent som hjalp han. Han var nå også etterlyst internasjonalt. Denne assistenten skrev så en bok som jeg leste og kan referere litt fra. De sporet opp at faren og datteren befant seg på Filippinene, hvor mannen hadde leid en større seilbåt. En flyver er meget godt inne i bruken av navigasjon, og de pendlet da mellom forskjellige øyer. Var visstnok nære med å fakke han flere ganger, men han lå bestandig et hestehode foran. Også flyveren hadde sine medhjelpere, og informasjon om hva forfølgerne foretok seg fikk han i form av beskjeder som var festet bak en tavle i en "skummel bar" som lå i havneområdet i P. Princesa. Navnet på baren, hvor tavla var plassert og hele baren var nøyaktig beskrevet. Jeg hadde selv vært innom flere ganger og kjente den forholdsvis godt. Baren lå imidlertid ikke i noe havnestrøk, men ca 15 minutters gange fra flyplassen og på høyre side av Rizal Avenue på vei til selve bykjernen. Den eksisterte sist jeg var i P. Princesa, og tavla hang der fremdeles. Han skrev vel om barens plassering for å gjøre innholdet litt mer spennende. Boka var for øvrig ikke særlig godt skrevet. Nok om det. Jakten etter seilbåten forgikk i flere måneder, men det endte med at han ga seg. Ble så sendt til Norge og måtte sone fengselstraff. Og datteren ble gjenforent med moren. Ikke akkurat happy ending på denne skilsmissen.
Moren hyret en kjent norsk sivil etterforsker til å finne dem. Etterforskeren hadde også en norsk assistent som hjalp han. Han var nå også etterlyst internasjonalt. Denne assistenten skrev så en bok som jeg leste og kan referere litt fra. De sporet opp at faren og datteren befant seg på Filippinene, hvor mannen hadde leid en større seilbåt. En flyver er meget godt inne i bruken av navigasjon, og de pendlet da mellom forskjellige øyer. Var visstnok nære med å fakke han flere ganger, men han lå bestandig et hestehode foran. Også flyveren hadde sine medhjelpere, og informasjon om hva forfølgerne foretok seg fikk han i form av beskjeder som var festet bak en tavle i en "skummel bar" som lå i havneområdet i P. Princesa. Navnet på baren, hvor tavla var plassert og hele baren var nøyaktig beskrevet. Jeg hadde selv vært innom flere ganger og kjente den forholdsvis godt. Baren lå imidlertid ikke i noe havnestrøk, men ca 15 minutters gange fra flyplassen og på høyre side av Rizal Avenue på vei til selve bykjernen. Den eksisterte sist jeg var i P. Princesa, og tavla hang der fremdeles. Han skrev vel om barens plassering for å gjøre innholdet litt mer spennende. Boka var for øvrig ikke særlig godt skrevet. Nok om det. Jakten etter seilbåten forgikk i flere måneder, men det endte med at han ga seg. Ble så sendt til Norge og måtte sone fengselstraff. Og datteren ble gjenforent med moren. Ikke akkurat happy ending på denne skilsmissen.