Corona og dagligliv på Filippinene
Jeg føler at mange av problemene filipinere har, ligger det løsningen på de hos kirken og deres måte å dyrke katolismen på. Desverre så fører kirken mange av sine trosfølgere ut i elendigheten med regler og påbud som ikke hører hjemme i ett moderne utviklingsland.
Spania ankom Filippinene rundt 1560-tallet, og om lag 20 år senere hadde katolisismen slått rot. Siden den gang har den vært en betydelig maktfaktor i landet. Har gjennom tidene karret til seg mye rikdom. Jeg tror at en hovedgrunn til at denne religionen har holdt seg er at fattige mennesker må ha et håp når de lever og at kirken derfor har vært et sted å søke trøst. Mener også at den i alle år har ført mennesker på villspor og i realiteten fungert et slags redskap for de privilegerte. I dag, med voksende middelklasse, bedre utdannelse for mange, tilgang til internett og over 10 millioner filippinere i utlandet, har nok kirkens makt blitt redusert. Men mye tyder på at den fremdeles har et visst grep på den eldre generasjonen.
Ja, det er mye utbredt i provinsen. Der kona mi kommer fra, kalles det "working student". For fattige familier med store barneflokker er det en nødløsning der barna får mat og skolegang i en vertsfamilie, mot at de arbeider i huset. Det virker ganske så brutalt på oss. Men tanken på at dine egne barn skal gå sultne hjemme, og ikke en gang kan fullføre high school, er ganske forferdelig det også. Da håper de på at kanskje barna kan komme til en "snill" familie som gir barna sunn mat og mulighet til å fullføre skole. Forholdene de opplever hos vertsfamiliene varierer nok mye. Jeg har hørt begge deler. Men kjenner til flere tilfeller der slike barn/ungdommer har fått sponset college-utdanning og skaffet seg et eget leverbrød for seg og familien. Ellers så har barna vanligvis daglig kontakt med foreldrene sine, via mobiltelefon o.l., så foreldrene på den måten ar en viss kontroll på hvordan barna deres har det.gunners skrev: ↑01 jun 2020, 00:26 Det er enkelte sider av fattigdommen som aldri nevnes. Selv om middelklassen har økt, er det på enkelte områder ingen forandringer. Skriver nå om provinsene. Nå, som tidligere, finnes det fremdeles mange steder hvor elevene bare har grunnskoler. Etter grunnskolen kommer High school, og da må man flytte til et mindre tettsted for å kunne gjennomføre denne. High school er helt nødvendig å gjennomføre for å begynne på college, noe som er utenfor økonomisk rekkevidde for svært mange. Tilbake til High School. Når unge mennesker, fremdeles langt under myndighetsalder, må flytte på seg for å gjennomføre denne, havner de gjerne som hushjelper hos bedre stilte familier. Ganske mange av disse får ingen betaling, kun kosten og losji. Og losji kan være så mangt, en soveplass i kjøkkenkroken er ikke helt uvanlig. Kun fri i skoletiden. Siden jeg har hørt og fått bekreftet flere slike tilfeller fra et lite provinsområde kan en anta at det totalt i landet gjelder ganske mange tusener. Tidlig opp om morgenen og lage frokost til "herskapet", etter skoletid, middagslaging og barnepass, deretter lage kveldsmat. Neppe tid til lekser. Hva gjør en ikke for å fullføre High School ? Og ingen betaling. I mine øyne er dette, selv om det er frivillig, en slags utnyttelse av mindreårige som minner litt om moderne slave arbeide.
Brutalt..med de jeg kjenner lider ingen nød..fillipiner altså..så det gjelder de svakeste..som alltid..
Min svoger som fikk en infeksjonssykdom da han arbeidet på en mangofabrikk i Mandaue (naboby til Cebu City) ble først innlagt på Choas hospital i byen for et år siden. Ble så bedre og flyttet så til en eldre søster som bodde et par timer unna. Skulle så til ny kontroll i april. P g a corona pandemien lot det seg ikke gjøre. All ordinær transport stoppet, ingen tilgang på sykehus, kun adgang til sykehus for livsviktig behandling. Nå har han blitt skikkelig dårlig igjen. Ble så ringt til Choa. Hospitalet fully booked. Et nytt stort hospital i samme by var også fullbooked. Heldigvis kom det en avbestilling (dødsfall) på Choa, så min svoger ble sendt dit i ambulanse i dag. To andre som også fikk denne smitten på mangofabrikken er døde. Hadde nok ingen penger ti behandling. Dette er privat hospital, og kan du ikke betale 10.000 peso ved innlegging slipper du ikke innenfor dørene. Ambulanse må også betales. Fattigdommen og matmangel bare sprer seg. Det er nok flere og flere som kun overlever på penger som filippinere i utlandet sende hjem. Ristildelingene som fremdeles pågår dekker bare en del av matbehovet. Vi følger iallfall opp med penger, og resten er opp til legene.
Et par mnd siden artikkelen så jeg vet ikke hvordan det ligger an nå. Uår med matproduksjon er ikke noe de trenger de i tillegg i Asiaregionen.
Hvor flere land inførte eksportrerestriksjoner på ris
https://asia.nikkei.com/Politics/Intern ... e-security
Hvor flere land inførte eksportrerestriksjoner på ris
Although Vietnam's deputy minister for agriculture and rural development, Le Quoc Doanh, said Hanoi will honor its export commitments to the Philippines, it is unlikely that Vietnam can delivery rice to Manila immediately as orders from China skyrocket.
China's rice import from Vietnam increased 595% to 66,000 tons during the first two months of 2020. Besides, there was also an increased importing trend from other markets, such as Iraq, Malaysia, France, Taiwan, Senegal, and Russia.
That has forced Manila to seek rice from Myanmar, but that country's government also suspend rice export licenses, making it hard for the Philippines to secure immediate supplies of the staple. As of the end of March, the Philippines has a total rice inventory good for 75 days, and by the end of June, inventory is projected at 67 days.
https://asia.nikkei.com/Politics/Intern ... e-security
En liten historie fra de fattigstes hverdag. Min kones eldre søster bor et par timers biltur fra Cebu City. Mannen har en god jobb i et større hotell og søsteren driver et lite utsalgssted fra huset de bor i. Vil si de tilhører middelklassen. I et av husene i nærheten ligger et lite bambushus, ikke i alt for god stand. Mora bor der med to små barn, ingen mann. Mannen forsvant, visstnok til Manila, og ingen har hørt fra ham siden. Det er ofte den enkle løsningen en del filippinske menn tyr til for å slippe forpliktelser. Det var opprinnelig fire barn. De to eldste ble bortadoptert da mora ikke var i stand til å forsørge dem. Hun har nesten ingen inntekt, vasker klær for andre, jordflekken er for liten til å dyrke noe særlig. De to barna hun fremdeles har beholdt er ei jente på fire og en gutt på tre. Den lille gutten kommer hver dag opp til min svigerinnes hus, titter forsiktig inn og står utenfor til han blir bedt om å komme inn. Mora har som regel ikke mat i huset, så han må klare seg med det han får. Han og søsteren må faktisk leve av den maten andre kan tilby dem. Siste gang vi sendte klær fra Norge var det også med et par jeans til denne gutten og et par slippers så han slapp å gå barbent. Han hadde aldri før hverken hatt jeans eller slippers, så den dagen var han svært lykkelig. En kan spørre seg selv, hva slags fremtid har disse barna ? Og hva skyldes det at det er slik ?
Trist at det blir slik, det er nok mange som ikke har sett hvor ille det er mange ganger for medmennesker..og litt for mange som har tanker som at "vi kan ikke redde verden"disse ord går igjen i nesten alle land i fks Europa på forskjellige språk.Samme kampanjer på forskjellige språk på fks Facebook.men skjevdelingen er jo også nasjonale problemer som må taes fatt i i de forskjellige land også.gunners skrev: ↑19 jul 2020, 16:02 En liten historie fra de fattigstes hverdag. Min kones eldre søster bor et par timers biltur fra Cebu City. Mannen har en god jobb i et større hotell og søsteren driver et lite utsalgssted fra huset de bor i. Vil si de tilhører middelklassen. I et av husene i nærheten ligger et lite bambushus, ikke i alt for god stand. Mora bor der med to små barn, ingen mann. Mannen forsvant, visstnok til Manila, og ingen har hørt fra ham siden. Det er ofte den enkle løsningen en del filippinske menn tyr til for å slippe forpliktelser. Det var opprinnelig fire barn. De to eldste ble bortadoptert da mora ikke var i stand til å forsørge dem. Hun har nesten ingen inntekt, vasker klær for andre, jordflekken er for liten til å dyrke noe særlig. De to barna hun fremdeles har beholdt er ei jente på fire og en gutt på tre. Den lille gutten kommer hver dag opp til min svigerinnes hus, titter forsiktig inn og står utenfor til han blir bedt om å komme inn. Mora har som regel ikke mat i huset, så han må klare seg med det han får. Han og søsteren må faktisk leve av den maten andre kan tilby dem. Siste gang vi sendte klær fra Norge var det også med et par jeans til denne gutten og et par slippers så han slapp å gå barbent. Han hadde aldri før hverken hatt jeans eller slippers, så den dagen var han svært lykkelig. En kan spørre seg selv, hva slags fremtid har disse barna ? Og hva skyldes det at det er slik ?
Filippinere skal nå bli forsøkskaniner for den vaksine som russiske myndigheter har godkjent mot corona etter kun få måneders testing. Duterte har selv uttalt at han er overbevist om at vaksinen er trygg. Da burde han jo som politiker gå foran med et godt eksempel og selv være den første som tar den. Den biten overlater han naturligvis til andre. Å utvikle en forsvarlig vaksine tar vanligvis fem til syv år slik at alvorlige bivirkninger og dødsfall kan registreres. Under Aquino, presidenten før Duterte, ble en dengue vaksine testet .Ikke vellykket, med det resultat at mange filippinske barn i skolealder døde.